Jannichekan

Jeg ble helt overrumplet. Over hvor mye de hadde lagt i at jeg skulle slutte. Over filmen de hadde laget, over reaksjonene. De virket oppriktig triste- alle som en. «Det er klart vi måtte gjøre noe skikkelig for deg,» sa en kollega. «Du er jo ingen hvem som helst» Sjefen min skulle holde tale etter filmen og jeg glemmer aldri uttrykket hans. «Kjære Janniche» Leppene hans vibrerte, han mistet mikrofonen, men han greide å samle seg. «Herlighet, jeg mistet det helt jeg», sa han etterpå. «Ulikt meg»

Vi har hatt to studenter hos oss en stund, som jeg egentlig ikke kjenner så godt. De skulle dra for dagen og kom inn på møterommet der jeg satt. «Også dere da stakkars, som kom midt i disse grinegreiene her», sa jeg. «Nei, vet du! Det var så fint! Samme hvor vi snudde oss, så satt det folk og tørket tårer, det var rett og slett rørende å se hvor mye du har betydd for folk her!» Der var det faktisk noen som overrasket meg også. 

Dette var på torsdag, på fredag var det avslutning med administrasjonen. Det var bare rart, kunstig. Men jeg fikk takket varmt for meg. 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Vi dro tilbake på Fellesverket etter jeg var takket av og da var det bare sjarmøretappen igjen. Personalmøte for å planlegge neste uke og rydde etter seg. «Jeg har helt ærlig vanskelig for å se fremover, nå raste det litt for meg», sa sjefen min. «Ingenting ble som jeg hadde tenkt.» Han har fortjent så mye bedre enn det. Ungdommene ‘våre‘ har større behov for stabilitet enn de fleste. Det henger egentlig ikke på greip. Helt ærlig, så gjør det ikke det. Å gi slipp på en medarbeider som ’alle’ er så fornøyd me

Jeg kom hjem til ferdig middag og jeg hadde kjøpt med ei flaske vin. Fredagskvelden gikk med til å forberede seg til kurs og å pakke. 
 

Lørdags formiddag er vi klare på Gardermoen: 

Dette er løvens hule. 250 hjelpekorpsere og de er en egen rase. Mentaliteten har vært at disse er SELVE Røde Kors og nå var det landskonferanse. Det gleder meg veldig at de velger å holde ett kurs som vårt, som går på det psykososiale. Nå kan det se ut som vi holdt kurs for 250 stk og Gud forby- det gjorde vi ikke. Mannen er mere på hjemmebane denne gangen og vi har spisset kurset opp mot tilhørerne. De er fra hele landet og de har ulik kompetanse. Noen er ferske og har ett litt kritisk blikk de ikke er redd for å ytre, men det liker jeg. De som ikke godtar alt umiddelbart. Gruppa er aktiv og det som skjer er egentlig at de faller for eget grep. Idet en gruppe kommer med løsningen på en case den andre gruppa ikke ser løsningen på, så får de frontet seg selv og delt av egne erfaringer. Her er det stort behov for begge deler og kurset flyter tidvis helt av seg selv. Veldig bra og spesielt å observere. 

Da vi sitter på Gardermoen og venter på flyet til Værnes, slippes skuldrene ned og det reageres. Og i dagene etterpå har jeg ikke gjort noe annet. Vondt overalt og tårer som triller. Og gjett hva jeg begynte med i kveld? 
 

Male litt, må vite!  Jeg ser på andre øyne med huset her nå når det skal bli hjemmet mitt og det ikke lenger skal være ‘hytta’, så nå endrer vi på en god del. Det blir i sakte fart, for nå er jeg helt ufattelig sliten. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten Mannen, det er tungt nå. 
 

#reisersegsakte #Jannichekan 

«Hadde du ikke ringt meg før jeg leste bloggen din, ville jeg hatt haka ned på knærne» Mannen sin reaksjon på valget om å flytte uti havgapet. Han ble oppriktig glad og dette er det han alltid har ønsket seg, det er dette han hele tiden har sagt. «Jeg har fast jobb og du av alle har erfart hvor vanskelig det er å starte på nytt i vår alder.» Men jeg måtte komme dit selv og det tok den tiden det tok. Okey da, ett frieri hjalp- skal innrømme det. 

Jeg gleder meg helt vilt. Til at vi skal begynne å dele hver eneste dag sammen. Til å lande. Jeg har landet i meg selv og vi har landet som par. 
 

Mannen kom i kveld og jeg møter han alltid i døra med en klem. I kveld ble den ekstra lang og varm, jeg gruer meg til å gå inn i den siste uka på Fellesverket. Men ikke av samme årsak som sist. Mannen pleier å si at jeg nærmest fikk kjærlighetssorg og at jeg helt mistet gnisten i fht jobbsøking i en lang periode. Nå er det annerledes. Siden januar 2020 har jeg gått og vært prisgitt å få forlenge kontrakten min. Det er ganske lang tid og mye usikkerhet og den usikkerheten skal det bli så godt å slippe, jeg kan ikke få sagt det nok. Jeg tåler å kjøre noen mil, jeg tåler noen høststormer i bytte for å slippe det jaget. 
 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Vi satt og reflekterte på jobb på fredag. «Tenk så langt du har kommet siden du slo opp med NAV, du har jobbet som fa.. det står det sånn respekt av!», sa sjefen min. Det traff skikkelig, jeg hadde nesten glemt det. Men det stemmer jo. Da var jeg på ett sted i livet hvor jeg begynte i 40% stilling og tenkte at det er nok. «Okey, vi begynner der.» Økte på etter hvert og til slutt lønnstilskudd fra NAV. Det tok tid før jeg stolte på at jeg ville greie 100%. Corona, hjemmekontor, flytting til Levanger og tilbake til Trondheim igjen. På Fellesverket ble Janniche igjen Janniche og jeg har så mye å takke sjefen min for. Han har pushet, rost og rist. Han leser meg som en åpen bok. Han har ett blikk som er helt unikt. 

Etter gjenåpningen måtte vi bli kjent Fellesverket på nytt. Yngre og krevende ungdommer, gjorde at jeg for første gang tenkte: «det her orker jeg ikke resten av yrkeslivet mitt. Ikke 100%.» Støy, konflikter og en helt annen mentalitet. Vi har jobbet som helter hele gjengen. Vi har plukket de ned fra veggene og vi har plukket de fra hverandre. En etter en. Det var ungdommer der jeg følte hadde meg i vrangstrupen (sikker på at jeg har rett), som jeg nå har de fineste og mest opprivende samtalene med. Og det har jeg av en grunn. Jeg gir meg ikke. Forlater de meg med ett blikk som kan drepe, møter jeg de neste åpningskveld likevel med ett stort smil. Jeg går likevel bort til han/hun som ligger utslitt i sofaen, som har gitt beskjed om at han/hun ikke vil prate. For den som ikke gir seg, får til slutt tillit. 
 

Det er en kombinasjon av dette, som holder meg våken i natt. Jeg har kommet langt, så mye har skjedd siden januar 2020. Jeg har investert mye av kompetansen min som frivillig, jeg har gitt frivillige på FV den best mulige opplæringen jeg evner og jeg har ett stort hjerte for de også. «Janniche, har du pratet med….?», sier sjefen min. Selvfølgelig har jeg det. Ingen kjenner de så godt som meg. 
 

«Du må være litt tolmodig med meg denne uka,« sa jeg til Mannen i kveld. Jeg er så glad han er her denne uka.  Det blir ei rar uke, det blir noen avskjeder og noen av dem kvier jeg meg til. Sånn på ekte. Men det handler mest om ungdommene og relasjonene til frivillige, vi har stått i noen vinterdager sammen. Ikke arbeidsplassen som sådan. Røde Kors vil alltid være sentral i livet mitt. «Du slutter ikke som frivillig?,» sa en kollega.  Det kommer aldri til å skje, frivilligheten har ikke en gang en pensjonsalder. 
 

Dette blir litt som operasjonen jeg tok i januar. Jeg grugledet meg, det gjaldt bare å se forbi det ekle. Holde fokus på det som kom utav det, på resultatet langt der fremme i horisonten ett sted. 
 

Med tekoppen som eneste selskap og med denne deilige sangen på øret ble løsningen å lette hjertet sitt før uka starter. Jeg slutter på Fellesverket for andre gang og nå takker denne Superreserven for laget. Kun litt hjertesmerte igjen, men det betyr bare at det har betydd noe. Jeg gikk inn døra på FV for første gang i 2017, det er fem år siden vi ble introdusert for hverandre. Jeg ville ALDRI vært disse to periodene foruten. 

Herlighet….FOR ei påske! Jeg har hatt bursdag:

Mannen har fridd. Når jeg fikk tørket tårene og summet meg litt, så fikk han JA! Det var enkelt, det var nært, det var fint.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Vi har kjøpt ei bok som vi planlegger bryllupet i og vi har kommet ganske langt. Vi er veldig enig om hvordan vi skal ha det. Vi skal ha bryllupet uti havgapet og det blir ikke så stort. Det blir kirke, det blir hvit kjole og  Storebror og Lillebror som forlovere. Barnebarn som brudepike og brudesvenn. 

Hvis det var ei påske vi skulle være alene, passet det alldeles utmerket at det ble i år. Vi har vært på besøk, men vi har ikke hatt en eneste gjest. Vi har spist frokost med påskeeggeglassene våre, vi har grillet, vi har løst kryssord. Jeg bakte til barnedåp mens han var i garasjen. Jeg solte meg ute mens han gikk inn og slappet av. Vi har tilbringt tid sammen, vi har kikket lurt på hverandre. Vi har holdt hender mens vi har sett og tatt på hverandres ringer. Vi har sett på hverandre med litt nye øyne. Nå er det resten av livet som gjelder. Vi har vært litt knisete og klengete. Ikke sånn typ rå lidenskap, men stolt over å ha kommet hit. Litt sånn: enn det?? Det er ikke ei celle i meg som tviler på at jeg vil få det godt med Mannen og SMS’n fra Lillebror varmet så inderlig. 

«Jeg er så glad du svarte ja», sa han en kveld. Han er som meg. Han tar ingenting for gitt. Han verner så fint om det vi har nå. Vi er vel skjønt enige om at vi begge er en håndfull på hver vår måte, men kjærligheten seiret og den skal forsegles med velsignelse og fest. 

Jeg ser for meg ett liv og en hverdag med Mannen. Vi har ’grodd i hop’, som han sier. Vi sover ikke like godt uten hverandre, det er som det mangler en del av meg når vi ikke er sammen. Mest sannsynlig flytter jeg utover om ikke lang tid. Jeg ønsker ar vi skal leve som vanlige ektepar gjør. Sammen. En niese sa det til meg på bursdagen min: «Hvor skal du flytte 1. august da? Er det ikke slitsomt å holde på sånn?» Javisst er det slitsomt. Og aldri slå seg helt til ro og ikke vite hvordan det blir ‘til neste år’. Jeg har flyttet nok. Jeg har strevd nok. Jeg betaler gjeld så det ryker om dagen, jeg vil heller ikke ha presset med å må jobbe 100% om jeg bosetter meg uti havgapet. Inkluderer du kursholding har jeg nærmest ikke fritid igjen, sånn som jeg holder på nå. 
 

Vi får se, men så langt har jeg altså kommet. Ro, fred og større frihet. Samtidig som mine nære og kjære ikke er så altfor langt unna. Jeg skrev på en jobb der ute i påska, fikk først svar og når vi skulle spikre dag- så ble det stille. Men alt ordner seg. Ukependling som vi holder på nå? Nix. Jeg orker ikke å slite så mye lenger i livet jeg, denne haren har hoppet nok. 
 

Drømmepåske. Med stor D. Den fineste påska jeg noen gang har hatt. 

Det jobbes for tiden. Det holdes kurs. Hver eneste tirsdag i februar har jeg holdt kurs, det samme med mars. Noen med Mannen, men mest på egenhånd. Mesteparten av kursene holdes i Trondheim, men også i distriktet. Kurset i Bergen står høyt for meg, det var så deilig å reise til en storby! Det er generelt godt å være på farten igjen. Jeg deltok også på ett arrangement hvor det ble samlet inn 30 000kr til ofrene av krigen i Ukraina. Å gi. Å bidra. Beste følelsen. 
 

Frivillighet. Travelt. Mestring. Jeg er så heldig som har en hobby som gir meg så mye, så mange opplevelser og erfaringer. 
 

På jobb har jeg fått nye utfordringer. Det er frivillighetens år i år og det jobbes med rekruttering. Det har denne frøkna fått ansvaret for. Har nix erfaring i å jobbe på denne måten før. «Arranger Åpen dag» var oppgaven. Okey…Jeg får god hjelp, samtidig som jeg har blitt kastet uti det. Samlet sammen noen vesentlige ressurspersoner og har ledet to Teamsmøter. «Skal jeg lede dette møte også? Kan ikke du ta det da?»,sa jeg til sjefen min. «Nei. Dette er ditt, nå må vi synliggjøre behovet for stillingen din.» Og ble ikke en gang med på Teamsmøte nr 2. Men ser man det? Teamsmøte nr tre kalte jeg inn til i dag og nå begynner det å falle på plass. 
 

I tillegg er det Vaffeldagen og vi blir også å finne på IKEA. Alle tre dagene er dager for å rekruttere nye frivillige. To av dem er på lørdager. Jeg sjonglerer alle lister og telefoner som best jeg kan. «Åja. Det var til Åpen dag det ja. Skrev det opp på IKEA- dagen, jeg. Du lurer på når vi skal møte opp på Vaffeldagen? Bare vent litt» Tunga beint i munnen. Hode kaldt. Hjælp! 
 

I dag fikk jeg tilbakemelding av den gode sorten og sjefen min og jeg tok en prat om press og forventning. «Hvis ikke dette genererer en eneste ny frivillig, vil jeg føle at jeg ikke har levert», sa jeg. Det kunne jeg bare drite i (ikke hans ordvalg, jeg bare oversetter det han sa) 

Jeg lærer så mye om dagen! Og er så heldig som har en sjef som viser meg så mye tillit. Selv om han kaster meg på dypt vann og lar meg ligge å plaske før han kaster ut livbøyen. Noe han egentlig ikke trenger, jeg kan faktisk svømme. 
 

Jeg savner papsen. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg skulle ønske at jeg kunne rådført meg med han i denne prosessen. Lillebror har begynt i ny jobb og han ville vært så stolt- denne jobben er ikke for hvermansen. Han takler det så langt veldig bra og er kjempeflink og trygger så godt han kan. Masse Snap og lange svar når jeg spør. 

Storebror og familien er nettopp ferdig med Corona. Frøken Fryd trives og vokser og er bare så kul. Storebror er litt motløs for tiden og vi står rundt han og slår en usynlig ring. Absolutt hele tiden. 
 

Og jeg? Jeg er i farta. Aktivitetsnivået er høyt, kapasiteten er stor. Jeg gleder meg så sykt over våren og mitt nye prosjekt:

Nå skal jeg jobbe vettet av meg fremover også skal jeg feire bursdag med jentene også….påskeferie! Jeg elsker påska, den er min favoritthøytid. Heldig er jeg som får være ved sjøen med han jeg liker aller best. 

Jeg er så glad for å ha blitt meg selv igjen. Jeg kommer ALDRI til å ta det for gitt. Jeg kommer ALDRI til å sløse med energien min igjen. Jeg kommer ALDRI til å slutte med å sette grenser. Jeg har avtaler med meg selv. Sjekker kalenderen og ser at der må jeg hvile. «Jannichetid» Det som før innebar å ligge rett ut, er nå en kombinasjon av Netflix og å gå tur. Bake boller, steke vafler, plante til våren. Lager kveldsmat for Lillebror og mamsen. I morgen kommer Storebror på frokost. For viktigere enn at jeg er i farta, er at jeg sysler. Jeg har egentlig alltid vært på farten. Også med utmattelse. 

Oftere og oftere kjenner jeg på en rastløsfølelse etter en stund på sofaen, nå begynner det å ligne noe. Det er kanskje en selvfølge for deg, men for meg er det store skritt. Kroppen sier fra, den har våknet og vokser seg bare sterkere. 

Jeg sysler igjen! 

#tenkåhakommethit #jannichekan

Så fantastisk å være på tur! Uten munnbind, uten restriksjoner. Det sitter fortsatt i kroppen, å holde avstand og gå i en halvsirkel forbi i steden for rett frem. Men dette ga en frihetsfølelse og en følelse av normalitet. Jeg har kost meg glugg i hjel. 
 

I Bergen er storebror født og jeg har gode minner fra denne byen. Norges nest største by har sjel og er ett sjarmtroll av en by, spør du meg: 

20 000 skritt på lørdag- det var verdt hvert eneste ett. Kursholding kombinert med kjærestetur- vi utfyller hverandre så godt i begge rollene. Det aller beste, er likevel å kjenne hvor godt kroppen fungerer om dagen. Lang, krevende arbeidsuke. Vi har kun vært to stk pga Corona, jeg har jobbet som ett tørk. Storebror hadde en ekkel intervjuopplevelse, så der gikk det en del tid. Lillebror på lunsj, han har litt utfordringer med søvn om dagen. Jeg har likevel gledd meg til tur i helga og det er så godt å kjenne at det fins overskudd til overs. 
Kurset var på lørdag og det var ikke perfekt, ett kurs som ikke ga mange hvileskjær. Lørdag kveld var vi helt skutt og sluknet kl 23. Gleden over å våkne ett kvarter før klokka ringer og i tillegg føle seg rimelig uthvilt, kan jeg nesten ikke beskrive. Så deilig og ikke føle seg typ utmattet, så utrolig herlig og ikke kjenne at »nå må jeg mobilisere» og betale for det i dagesvis etterpå. Ting flyter og jeg flyter med. Det er så digg- jeg kan ikke få sagt det nok. Tusen takk kroppen, for at vi spiller på lag igjen. 

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Da har vi gått over i søndagen og i dag er det morsdag. Ett lite utdrag fra ett par poster på FB. 

Alltid støttende, alltid ett godt ord. Han benyttet enhver anledning og han la det gjerne ut. Selv om det er historie, så er det både koselig og sårt når disse minnene dukker opp. Storebror var skikkelig fan av mamma’n sin før han ble syk. 
 

Jeg får ikke gjort noe med akkurat det, det jeg derimot kan gjøre noe med, er hvordan jeg velger å forholde meg til det. Og det å ha riktig fokus, veldig bra om dagen. Jeg har en travel og krevende hverdag, men koser meg. Jeg går ikke på akkord med meg selv, jeg setter grenser og balanserer energien min, jeg er mye roligere og gladere. 
Jeg har sluttet å blø, jeg har blitt varmere i kroppen, jeg føler meg nærmest omprogrammert. Noe som fører til at skuldrene er lavere og jeg har mindre hodepine. I skrivende stund husker jeg ikke sist jeg hadde migrene. Jeg har det rett og slett bra med meg selv. Gode vibber og positiv energi er alt jeg tar innover meg nå. Da blir det større plass for gla’jenta og hun er sterkere enn på lenge. 

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Jeg holder kurs ukentlig fremover og det går alldeles strålende! Det er så gøy og jeg får gode tilbakemeldinger. Mannen og jeg skal holde ett kurs på Gardermoen og damen jeg facetimet med på Nasjonalkontoret sa at hun ikke kunne holde det selv, «….men når jeg ikke har mulighet, er det hyggelig å kunne gi det til noen det prates så varmt om.» Oi! Prates det varmt? Også har det nådd toppen?? Altså. Paff og glad og alt på en gang. 

For den som ikke liker skrytet, kan jeg balansere det ut med at joda, jeg har fått negative tilbakemeldinger også. Jeg husker en evaluering, hvor det var flere kurs som ble evaluert og mitt ble trekt ut som ett av de dårligste vedkommende hadde vært på denne helga. «Kursholdere er forskjellige, sånn er det bare«, stod det. Åja. Men siden det ikke var mer konkret enn som så, så er det bare å riste det av seg. Can’t win them all! 
 

Lillebror har Corona og jeg er litt lei meg for at jeg ikke får se han i morgen. Men han er heldigvis ikke så syk og det er det viktigste. Jeg har handlet og hjulpet han som best jeg kan. I dag var det hundemat og ‘noe godt’ som stod på ønskelista. Jeg var på en shoppingrunde uten munnbind og meter. Helt rar følelse. Følelsen var like rar som den var god. Jeg gikk omveier der jeg kunne og holdt god avstand. Munnbindet tok jeg med meg og la i lomma på ytterjakka. Som en slags forsikring, hvis det skulle vise seg for skummelt å gå uten. For dette vil ta tid. Å komme seg ut av dette sporet vi har gått opp i to år, vil koste litt. Det er som om kropp og hode er omprogrammert. 
 

Uforutsigbare hendelser gir null kontroll. Om vi blir psykisk syke, må opereres eller utsatt for en pandemi. Om vi omprogrammeres, psykisk eller fysisk, så er de fleste av oss utrolig tilpasningsdyktige. Får vi tid på oss, så lærer vi å leve med det meste. Det er godt å komme ut i den andre enden og nå føle seg bedre. 
 

I morgen skal jeg feire mamsen, møte frøken Fryd og Mannen kommer hjem. Gleder meg veldig til dette kinderegget av en dag. Fin søndag og god morsdag til alle fantastiske mødre der ute!

#jannichekan

Tre uker inn i det nye året, har Storebror fått hodet over vannet. Det vil gå bra denne gangen også. Han har gjort noen erkjennelser. «Jeg må vel innfinne meg med sykdommen, da» Jeg bruker alltid ordet diagnosen, men jeg korrigerte han ikke. «Ja, du må det. For du må huske at du ikke gjør dette med vilje, du er ikke lat, du er pliktoppfyllende og samvittighetsfull. Du er syk og symptomene blusser opp ved ikke å mestre. Og du er sterk, som absolutt ALDRI gir deg.»

Her har han vært heldig med valg av livspartner. Hun dømmer ikke, hun klager ikke, hun blir kanskje frustrert, men hun gir han aldri følelsen av at han er mislykket. Hun får knust noen drømmer hun også, når dette skjer. Selv om de drømmene tåler godt å være drømmer en god stund til. Men alltid støttende, det skal hun ha. Virkelig. 

Jeg holder meg på beina til han er trygg, men så krever traumet sitt. Jeg har to traumer i livet. Det ene da jeg mistet alt jeg eide over natten og det andre da Storebror ble syk. Traumer sitter ikke i hode, de sitter i kroppen. Du kan snakke så hardt til deg selv du bare vil, reaksjonene er kroppslige. Utmattelse og smerter i muskulatur, er mine. Vondt og lite energi. Det går mye tid på å komme seg, det blir ikke enklere med tiden å takle det. Dette blir aldri en vane. Det tar tid for kroppen å slå av alarmen. Instinktet slår blålysene på, å komme seg ned igjen kontrollerer jeg ikke. Det tar den tiden det tar. 
 

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

I tillegg har jeg ikke sovet en hel natt siden operasjonen. Det er så varmt…! Jeg må på stua for å få puste. Opp med vinduet og kun med ett pledd, sovner jeg igjen.

Jeg har bestilt meg time til karriereveileder. Jeg står fast. Jeg har lyst til å studere….noe. Men vet ikke hva og hvordan, jeg strever med å finne frem på de forskjellige nettsidene. Hva ønsker jeg? Hva er mest taktisk i fht å få seg en jobb? 
 

Likevel så opplever jeg å ha det godt med meg selv. Jeg dveler ikke så mye som før. Jeg setter da den ene foten foran den andre jeg. Jeg gjør så godt jeg kan ut i fra de forutsetningene jeg har, med de ressursene jeg har fått tildelt og opparbeidet meg. Jeg har mindre kapasitet enn før, men de grensene setter jeg. De setter seg selv, ikke minst. Jeg jobber 100%, er en aktiv frivillig, jeg tar godt vare på forholdet mitt og prøver å fylle de rollene jeg har. Jeg lykkes ikke alltid, med alt. Ting kan alltids bli bedre.

 I dag har jeg hatt besøk av Lillebror:

Jeg hadde ikke sett disse to på to uker, han hadde det riktig så bra. Bissevovven har vokst og hoppet nå plutselig opp i sofaen og satt i vinduet og tøffet seg når noen gikk forbi. Raring! Lillebror fikk servert bakt potet og tok seg god tid. Kenzo fikk kokt skinke ved å sitte pent og gi labb. 

I morgen er det tilbake på Fellesverket. Det har vært tøffe tak for sjefen min, hele forrige uke var han alene på jobb. Jeg savner ungdommene og de frivillige, det skal bli så godt å se de igjen. 

Før jobb skal jeg passe frøken Fryd. Hun har hatt sin første farrang og nå ligger svigerdatter og Storebror rett ut. Jeg har hatt tett kontakt med de siden i går kveld og har så vondt av de. På det meste kastet svigerdatter opp hvert femte minutt, men er mye bedre og i skrivende stund er ‘helvete løs‘ for Storebror. Hans egne ord der altså. Jeg kunne godt ha skrevet at jeg skulle ha byttet med dem, men det kan jeg ikke. For da lyver jeg så det renner av meg. 

Jeg har oppkast som min store fobi, men ser man det! Det var også det som førte til at snuppa og jeg skal tilbringe våre første timer alene. Hjelpes, som jeg har lengtet etter denne dagen! Hun kan nå vise deg hvor hun har øret sitt, hvor hun har munnen sin og hun spiser grøten sin selv. Med venstre hånd, må vite. Og hun sier «Hæ?!» på samme måte som farmor. 

Da skal jeg legge meg. Jeg skal sove ett par timer i senga før jeg våkner av svette og ender på sofaen. Også skal jeg dusje og handle før hun står på døra kl 09. En tolv- timers dag der altså- det blir oppstarten sin det. Jeg er altså SÅ klar! 

To uker inn i det nye året og det har gått så fint. De verste smertene uteble, jeg har kun tatt to tabletter med trekant og i går var første hele dagen uten Paracet og Ibux. Jeg har kommet i overgangsalderen, jeg har hvertfall alle symptomene som fins. Jeg har blitt så varm etter dette! Jeg, den største frossenpinnen av dem alle. «Nå må du ikke legge innpå mer!», har blitt en gjenganger når Mannen legger innpå nok en vedkubbe. Han ser bare rart på meg. «Hva har skjedd med deg?? Få kjenne på hendene dine! I all verden!» Jeg våkner om natta og er gjennomvåt, jeg måtte skifte på senga her om dagen. Det kommer i bølger og jeg kommer meg ikke raskt nok frem til verandadøra når bølgen treffer. Endringer. Det kom litt brått, men det er naturlig. Det hører med og det skjer alle. Jeg dveler ikke så mye over det. 
 

Jeg har malt spisestua. Jeg gikk først for hvitt: 

Men endring her også. Jeg ombestemte meg og gikk fra hvitt til beige:

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Den ser kanskje litt grå ut…men det ble fint og den flyter godt inn i resten av interiøret. Jeg hentet opp to små bord jeg fikk av en venninne fra kjelleren:

Litt på skeiva der altså, men krydderkassa fant jeg på bruktbutikken her ute og telysestaken fant jeg på nærbutikken og det tenner jeg stort sett hele dagen. Jeg vurderer å sette ett bilde av pappa og meg der. 
Jeg har bakt boller og Mannen har fått middag etter han har kommet hjem fra jobb. Jeg har fått fotmassasje (det måtte en operasjon til, bare å bruke det for det det er verdt!):

Jeg har lært mye mer om Mannen. Jeg vet mer om hva han faktisk gjør på jobb, jeg vet mer om dykking og jeg vet mer om tiden han spilte revy, om tekstskriving. Han vet alt om mine 25 år som frisør. «Herlighet, prater som en foss jeg nå«, sa jeg. «Bare koselig det, det var som å sette på en lydbok!», fikk jeg til svar. Jeg har ledd og jeg har grått. Mannen har aldri vært så åpen og ærlig som han er nå, han har det rett og slett godt. 
 

For to dager siden. Ny endring. Storebror sliter. Det funker ikke på jobb, depresjonen blir trigget. Igjen. «Jeg syns dette høres ut som når du jobbet på det sykehjemmet.» »Ja, faktisk», sa han.» Gråter du mye nå? Tenker du mye på morfar?» «Noe så jævlig», var svaret. «Jeg har stått i 10 minutter og grått på toalettet og nå sitter jeg i bilen utenfor jobb. Jeg takler det ikke.» Jeg fikk geleidet han inn til å prate med sjefen sin. «Du har vært åpen om diagnosen din, vær åpen om hva som skjer med deg, hvordan du reagerer. Forsett og vær ærlig og bruk litt tid på og reflekter rundt hva som skjer og hvorfor»  Som sagt, så gjort. Det tok åtte dager også var det kapittelet over. Åtte. «Takk for støtten, mamma»

Jeg sitter lamslått tilbake. Hva faen skjedde nå? Sånn rent praktisk kan jeg oppsummere. Det gikk bra å jobbe i Flyktningetjenesten, det holdt på å gå ille på sykehjemmet, det gikk kjempebra på Mottaksenteret, men på den nye institusjonen var han innom det igjen. Ny rekord i kort ansettelsestid. «Neste gang! Nå har du lyktes annenhver gang, så nå er oddsen på din side», skrev jeg til han. Jeg må bare fortsette å løfte, skyve og støtte det jeg kan. Men jeg blir helt satt ut, dette tar pusten fra meg. Jeg blir så redd og jeg får så vondt. Av han som nok en gang opplever angsten, det og ikke mestre, nederlagsfølelse. Som kjenner på utenforskapet, som igjen må kontakte NAV, som kjenner at diagnosen lever i han, som har en depresjon som stadig tar initiativ. 

Sistnevnte tror jeg at jeg føler mer på enn han og det skremmer meg. Jeg kjenner sykdomsbildet hans bedre enn han gjør selv, jeg ser det så klart. «Nei, det er ikke depresjon, det er somatikken jeg ikke takler. Det interesserer meg ikke heller» «Nei vennen, du får ikke sånne reaksjoner av å kjede deg. Du må reflektere mer rundt hva det handler om og hvorfor det blir sånn. Jeg gir meg ikke, fordi det er så viktig at han ikke gir seg. Forstår han det ikke selv, vil heller vi andre heller ikke forstå. Og viktigst, han vil ikke komme videre.

Jeg tenker så det knaker. Hvorfor reagerer han så sterkt på det som har med medisin og prøvetaking osv å gjøre? Han har to referanser i sitt eget liv når det gjelder det somatiske og det som minner om sykepleie og sykehus. Det er pappa sine sykehusopphold og det er hans egne innleggelser. Men jeg aner ikke om eller i hvilken grad det bunner i noe av dette, jeg tenker bare høyt. 
 

Det jeg er mere sikker på, er at dette er en del av ett større bilde. Jobben (eller feil jobb), er det som utløser symptomene. Det har nettopp vært jul og han kom alene på julaften, han kom med frøken Fryd 1.juledag, men uten svigerdatter. Han balanserer mellom husfred og det å gjøre storfamilien fornøyd. Svigerdatter fant drømmehuset i Klæbu og de skulle søke om lån. Nå når han endelig hadde vendt tilbake til Trondheim og landet der. Jeg klandrer ikke noen, jeg har jobbet hardt for å nå inn til svigerdatter i det siste og har greid å finne noen smutthull. Hun ble også med på den siste lunsjen jeg inviterte de på og da kom de alle tre. Jeg er glad i svigerdatter, hun har det ikke bare enkelt. Hun jobber hardt, er snill med Storebror og er en veldig god mamma. Men hun har ingen røtter og det trenger Storebror. Mer enn noen aner. 
 

«Vil du hjem?», sa Mannen. Ja, egentlig. Men jeg blir værende uti havgapet. Jeg vil komme meg litt før jeg møter han. Jeg må få fordøyd ferdig. Jeg må få gråte ut, jeg må få sove slitenheten av meg. Han er under oppsyn, han og frøken Fryd har besøkt lillesøster og han har sluttet å gråte. Jeg ringer og har forsikret han om at jeg kun er en togtur unna. Jeg er også sykemeldt i neste uke og da har han sagt ja til å henge litt med meg. I tillegg henter jeg mye styrke fra han som har vært med på hele prosessen, som forstår hva jeg går gjennom. Det er så godt å krype inntil han som trøster og støtter aller best. For dette er tøft å stå i. 
 

I morgen skal vi kjøre en tur til Namsos. Da skal jeg kjøpe noe pynt til bordet og unne meg noen nye klær. Jeg har nesten ikke vært ute på over ei uke. Jeg skal bla ta med meg ordene fra lillesøsters julekort:

Som spisebordet, gikk jeg også fra hvit til beige. Endringer. De kommer. Noe til det bedre, noe til det verre. Bare vi holder oss på beige, så går dette bra. Beige er en farge jeg er fortrolig med, dempet og rolig er den også.

#oppigjen #Jannichekan

Det var godt å komme hjem, selv om jeg kun lå på sykehuset en natt. Hjemme ventet roser på bordet fra kjærest, blomster på døra fra ei venninne og mamma kom innom med tulipaner og vafler. Kjempekoselig!

Det har gått i Paracet og Ibux ca hver tredje time, jeg har kun tatt en tablett med trekant. Jeg har ikke direkte smerter, men får det jeg vil kalle ‘tak’ og fikk streng beskjed om hverken å bite i meg eller holde ut, noe som helst. Jeg er sliten og dupper en del, men nattesøvnen tar ikke helt tak. Jeg blir rar i magen av å ta så mye smertestillende. Ikke vondt, men ubehag. Redusert, tror jeg blir det rette ordet. 
 

Men jeg pusler litt, lille frøken Fryd så om farmor og hun er medisin i seg selv. Storebror har begynt i ny jobb og han trives. Svigerdatter har funnet en ny leilighet til dem, som de vurderer å kjøpe. Det gikk en del tanker gjennom hodet mitt når de serverte den nyheten, men jeg orket ikke. Jeg. Orket. Ikke. 
 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

På plass uti havgapet, begynte jeg å tenke. Jeg må gjøre noe. Jeg kan ikke ligge her en uke å se Netflix eller lese. Jeg tør ikke gå noe særlig ut, jeg er redd for å falle. Jeg er skikkelig redd for å fucke til dette, sånn at det får etterspill som infeksjoner osv. Dette må være over nå, jeg orker ikke flere runder. Jeg. Orker. Ikke. 
 

Så dette ble mitt offer, denne spisestua skal til pers: 

Disse stolene skal males og jeg er fornøyd med valg av farge. I mitt hode blir det bra å få de lysere. Mannen har vært i kjelleren og funnet frem alt. Jeg skal ikke bære og redd for å gå i trapper er jeg også. 
 

Håper jeg får det til mellom soving og Lykkeland med Pia Tjelta. Jeg tror det kalles restitusjon det også- å få pusle med noe man liker. En stol om gangen, også tar vi det derifra. 
 

Hjelpes, for en fantastisk følelse å våkne nå! 
I dag skriver vi fredag og på tirsdag stod Mannen og jeg vaksinevakt på Sluppen. På tampen av vakta fikk jeg tilbud om booster dosen, de hadde til overs. Jeg var innafor tidsmessig, men hadde ikke svart på SMS’n, da jeg skulle opereres i går og alternativene jeg fikk var innafor sykemeldingsperioden. «Vil du ha Pfeizer eller Moderna?» Merkelig spørsmål å få. Som om jeg vil velge, som om jeg vet hva som er best for meg- sånn rent medisinsk. «Jeg har to pfeizer fra før og det har gått kjempefint», sa jeg. Som sagt, så gjort. Vel, det gikk ikke sånn denne gangen. Den rare, ekle hodepinen kom kjapt og jeg fikk ei dårlig natt. Jeg var hjemme fra jobb på onsdag, uggen og null energi. Slått ut av dose tre der, altså. 
 

Med litt bomull i hode, men i grei form, møtte jeg opp til operasjon. Inngrepet heter embolisering og det kuttes noen forbindelser fra blodårene til tre muskelknuter i livmoren som har forårsaket store blødninger over lang tid. Inngrepet beskrives som effektivt, men svært smertefullt. Det ble jeg grundig forberedt på, både muntlig og skriftlig. «Smertepumpe må påregnes, men det står ikke på så lenge» I helvete. Så vondt?? Jaja, det var dette eller å fortsette å blø. 
 

På rommet ble jeg møtt av dette: 

«Disse må du ta før operasjonen. Det virker kanskje litt mye, men det er anbefalt dose. Det er smertestillende, kvalmestillende og mot infeksjon» Jeg kjente jeg fikk puls. Alt dette?? Jeg som har problemer med å blande en Paracet og Ibux. Jeg ble oppriktig fortvilt og sendte melding til Mannen: «dette kommer aldri til å gå» Men det gjorde jo det. Det var bare å begynne. Fy faen, som jeg sleit. 

Å sette kateter gikk kjempefint og jeg ble trillet ned i underkant av to timer etter at jeg kom. To hyggelige radiologer tok i mot meg og de brukte tre kvarter på å preppe meg. Jeg har ikke rare kunnskapen, men så at operasjonsstua var velutstyrt og tipp, topp moderne. Store tv- skjermer og i dag var de bekledd med navnet mitt. Hun som skulle operere meg kom til dekket bord og klaget over føre på vei til jobb i dag. »Ikke så bekymret hun da», tenkte jeg. På forhånd hadde jeg spurt litt om smertene, jeg grudde meg veldig til det som kom. 

Operasjonen begynner og jeg er våken under hele forløpet. Dette er noe av det mest fascinerende jeg har vært med på! Hun går inn i lysken med en liten streng og ett kateter. Navigerer seg frem blandt syltynne blodårer for å finne den rette. Jeg får hele tiden kyndig veiledning til hva som foregår på skjermen og ser når hun plages og når hun finner riktig vei. Mesteparten av tiden brukes til å navigere seg frem, opptil flere ganger må blodårene utvides i det hun holder på og ved ett tidspunkt er hun ganske oppgitt. «Vi er så forskjellig vet du, det gjelder også blodårene våre.« »Åh, er blodårene mine litt brokete?» «Ja, de er det altså. Men den som ikke vil, den skal!» Typisk, tenkte jeg. Det er alltid noe ekstra med meg. 

Jeg har ligget på ryggen med armene langs siden og når det er over er det godt å bevege seg litt, men får klar beskjed. Ikke lov og røre på hverken hodet eller beina. På ett tidspunkt drar jeg hendene gjennom håret. «Nå gjør du det igjen. Du må ligge helt stille. Vi har laget ett hull i pulsåren din ved å gå inn gjennom lysken. Det er kjempeviktig at du er helt rolig nå.« Okey…Nesten tre timer på rygg og to timer til uten å røre seg på overvåkningen ventet. Jeg ligger aldri så lenge på ryggen av gangen og får enorm bevegelsestrang. Særlig når jeg ikke får lov til å bevege meg. 

Men jeg er ganske sløv av både tidligmorgenes cocktail og det jeg fikk under operasjonen. Smådupper og får endelig drikke litt vann. Smertene lar vente på seg. «Ja, du må si fra. Ingen vits å bite sammen her, des tidligere vi får beskjed, des lettere er det å hjelpe deg.» Bet ikke sammen i hele tatt og etter to timer på overvåkning er jeg like smertefri. «Det har gått helt knirkefritt, hun har ikke engang bedt om smertestillende», sa hun til de som skulle kjøre meg opp på avdelingen. 
 

Og sånn fortsatte dagen. Jeg har fått dose på dose for noe som aldri kom. «Men jeg har jo ikke vondt?« «Nei, men vi forventer en liten topp. De du fikk i morrest var det morfin i og varer i tolv timer, vi er litt spente på hva som skjer når den går ut.« Dagvakta: «dette ser veldig bra ut, jeg er spent på å høre hvordan resten av kvelden går.» Kveldsvakta: «dette er utrolig bra, altså! Tenk om natta går like fint! Jeg tar ikke ut venflonen, den er kjekk å ha, hvis vi må sprøyte smertestillende inn i blodet. Nattevakta: «jeg hører du nærmest har hatt en smertefri dag- det er jo helt fantastisk!» 

De virket skikkelig overrasket, som om de ikke helt tror det de ser. Hun på overvåkningen sa det: «de kommer fort disse smertene. Når du ikke har kjent noe etter to timer her, tror jeg du er en av de heldige» Du verden! Frøken Uflaks har vært heldig- skikkelig heldig.

Men ikke tro at jeg har vært i knallform. En sterk og rar hodepine har vedvart etter jeg tok den siste dosen med vaksinen. Jeg har vært uggen og kvalm, svimmel og typ elendig form. Kroppen min er ikke vant til så mye dop, tro meg. Jeg har ikke tall på hvor mange små dupper jeg har hatt. Likevel har jeg hatt  god matlyst og har forsynt meg godt av posen med smågodt som Mannen kom med. 
 

Nå derimot, våknet jeg med ett klart hode. Nå føler jeg at jeg får opp øynene, jeg våknet til en nydelig utsikt: 

Ikke har jeg smerter og i dag skal jeg hjem. Jeg tenker på han som lå her for to år siden og fikk beskjed om det motsatte, om at han ikke kommer hjem igjen. Jeg lurer på hvordan det er å ligge å se utover byen og vite at du aldri skal tilbake dit? Til huset ditt, til alt og alle du har kjær. Jeg gråter litt over pappa, så sterk og tapper han var. Rettelse. Jeg gråter ganske mye. 

Nå våkner byen snart til liv og jeg skal ta med meg det slitne, sminkefrie trynet på do: 

Jeg skal kjefte litt på hun i speilet for å ha brukt masse energi på noe som aldri inntraff. Også skal hun få en tommel opp for å ha vært rolig og tolmodig. Til sist ett stort YES for å ha vært så heldig! 
 

Ikke ble jeg smittet av Corona av kjæresten og nå dette. Samtidig som jeg flatet ut av en vaksinedose dagen før, det er nok veldig tilfeldig tenker jeg. Men jeg har alltid hatt ett godt immunforsvar, det skal jeg ha. Det jeg ikke alltid har hatt og er så vant til, er flaks. Smaker helt fantastisk! Ha en fin dag der ute, jeg er forhåpentligvis straks hjemme igjen.