Jeg ble helt overrumplet. Over hvor mye de hadde lagt i at jeg skulle slutte. Over filmen de hadde laget, over reaksjonene. De virket oppriktig triste- alle som en. «Det er klart vi måtte gjøre noe skikkelig for deg,» sa en kollega. «Du er jo ingen hvem som helst» Sjefen min skulle holde tale etter filmen og jeg glemmer aldri uttrykket hans. «Kjære Janniche» Leppene hans vibrerte, han mistet mikrofonen, men han greide å samle seg. «Herlighet, jeg mistet det helt jeg», sa han etterpå. «Ulikt meg»
Vi har hatt to studenter hos oss en stund, som jeg egentlig ikke kjenner så godt. De skulle dra for dagen og kom inn på møterommet der jeg satt. «Også dere da stakkars, som kom midt i disse grinegreiene her», sa jeg. «Nei, vet du! Det var så fint! Samme hvor vi snudde oss, så satt det folk og tørket tårer, det var rett og slett rørende å se hvor mye du har betydd for folk her!» Der var det faktisk noen som overrasket meg også.
Dette var på torsdag, på fredag var det avslutning med administrasjonen. Det var bare rart, kunstig. Men jeg fikk takket varmt for meg.
Vi dro tilbake på Fellesverket etter jeg var takket av og da var det bare sjarmøretappen igjen. Personalmøte for å planlegge neste uke og rydde etter seg. «Jeg har helt ærlig vanskelig for å se fremover, nå raste det litt for meg», sa sjefen min. «Ingenting ble som jeg hadde tenkt.» Han har fortjent så mye bedre enn det. Ungdommene ‘våre‘ har større behov for stabilitet enn de fleste. Det henger egentlig ikke på greip. Helt ærlig, så gjør det ikke det. Å gi slipp på en medarbeider som ’alle’ er så fornøyd me
Jeg kom hjem til ferdig middag og jeg hadde kjøpt med ei flaske vin. Fredagskvelden gikk med til å forberede seg til kurs og å pakke.
Lørdags formiddag er vi klare på Gardermoen:
Dette er løvens hule. 250 hjelpekorpsere og de er en egen rase. Mentaliteten har vært at disse er SELVE Røde Kors og nå var det landskonferanse. Det gleder meg veldig at de velger å holde ett kurs som vårt, som går på det psykososiale. Nå kan det se ut som vi holdt kurs for 250 stk og Gud forby- det gjorde vi ikke. Mannen er mere på hjemmebane denne gangen og vi har spisset kurset opp mot tilhørerne. De er fra hele landet og de har ulik kompetanse. Noen er ferske og har ett litt kritisk blikk de ikke er redd for å ytre, men det liker jeg. De som ikke godtar alt umiddelbart. Gruppa er aktiv og det som skjer er egentlig at de faller for eget grep. Idet en gruppe kommer med løsningen på en case den andre gruppa ikke ser løsningen på, så får de frontet seg selv og delt av egne erfaringer. Her er det stort behov for begge deler og kurset flyter tidvis helt av seg selv. Veldig bra og spesielt å observere.
Da vi sitter på Gardermoen og venter på flyet til Værnes, slippes skuldrene ned og det reageres. Og i dagene etterpå har jeg ikke gjort noe annet. Vondt overalt og tårer som triller. Og gjett hva jeg begynte med i kveld?
Male litt, må vite! Jeg ser på andre øyne med huset her nå når det skal bli hjemmet mitt og det ikke lenger skal være ‘hytta’, så nå endrer vi på en god del. Det blir i sakte fart, for nå er jeg helt ufattelig sliten. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten Mannen, det er tungt nå.
#reisersegsakte #Jannichekan