Ukeslutt og jeg er helt skutt. Kurset i helga er avlyst, så i morgen slipper jeg å ha vekkeklokke på. Lange, late morgener er noe av det beste jeg vet. I kveld ble det vin og tente lys i nye lysestaker fra bruktsjappa borti gata:

Det som utmerket seg i uka her var status og målsamtalen med sjefen min. Jeg møtte forberedt, men ble svar skyldig på ett punkt. «Hvordan bli bedre til å tenke langsiktig?» Jeg evner det ikke. Jeg er god på det som er her og nå. Til stede i øyeblikket, er en av mine styrker. Jeg tror det er derfor ungdommene finner det greit å ha en samtale med meg. Ro, fokus, jeg ser, jeg prøver i det minste å forstå. Jeg har en sjef som godt kunne ha lært litt av meg på det punktet. Han er helt motsatt og jeg prøver å lære av han og det hender jeg glimter til, men dette går tregt. Er det sånn at dette er noe som kan læres? Å ha ansvar for prosjekter som lander på ett gitt tidspunkt, krever litt fremtidsrettet tenking. Nå har sjefen min koblet meg på ett prosjekt som heter LINK, en selvhjelpsgruppe, som han har stor tro på kan gjøre suksess på Fellesverket. At det egner seg for våre ungdommer og mener jeg er den beste av oss på kontoret til å få dette til å fungere hos oss. Det handler mye om psykisk helse og det kan jeg litt om, jeg skulle vært proppfull av ideer. Prosjektet er både nødvendig og kjempespennende! Men på Teamsmøte med LINK sin representant i dag- ganske så blank. For meg stopper det litt opp når jeg må se fremover. Jeg har alltid vært sånn og det er for det meste noe jeg er fornøyd med. Evnen til å stoppe opp, se meg rundt og ta inn inntrykkene, menneskene jeg møter. Se det store i de små tingene. 
Som frisør- tilstedeværelse. En kunde om gangen. Travelt, men fullt fokus. Her og nå. Som visitor- tilstedeværelse. En-til-en- samtaler. 
NAV og diverse arbeidspraksiser, vanskelighetene med å finne en ny retning. Depresjon og utmattelse. 
I livet generelt har det vært mye «en dag av gangen» Da tror jeg det blir litt sånn. Mange motbakker og store utfordringer har ført til at man har måtte tatt altfor mange «ett skritt av gangen« 

Det forsterket seg når pappa og Storebror ble syk. Leve i øyeblikket. For vi vet aldri når ting tar slutt eller hvordan ting ender. Jeg liker ikke å planlegge ting som ligger typ to uker frem i tid, det gir meg en form for ubehag. Jeg legger det som har skjedd tidligere raskt bak meg. «For to dager siden» har jeg problemer med å huske, dette får jeg jevnlig kommentarer på. Hjernen min fungerer sånn og jeg vet ikke om det bare er sånn det har blitt eller om jeg alltid har hatt tendensene. 
Livet har lært meg at det er best og ikke planlegge så langt fremover. Livet har vist meg at alle forhold jeg innleder, tar slutt. De siste årene har gjort det vanskelig å skissere opp ei slags fremtid. For mange x’er og y’er i ligningen. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hjernen glemmer, men kroppen husker. Hva om jeg hadde greid å se litt fremover i større grad enn før? Og hvordan? Tørre å stole på at det jeg planlegger og ønsker faktisk blir noe av. Tørre å tenke litt store tanker og stole nok på meg selv. Tørre å realisere noen drømmer, gjøre drømmene om til mål. For der…langt der fremme, er målstreken. Og i den retningen, er det en stor del av meg som ikke ønsker å se.
Det krever mot og det krever at nesa må opp og blikket vendes utover. Altså på egne vegne. 

Jeg har aldri vært så langt unna langsiktig tenking som nå. Også fordi jeg er fornøyd med å ha det sånn, det er utrolig hva man lander i når man har funnet seg en måte å leve på. Men dette fikk meg hvertfall til å reflektere og det er jo ofte en bra start. 
 

Sol, vårfornemmelse og nå også med rynker på brystet (har tross alt blitt farmor, sikkert derfor) ser jeg hvertfall frem til våren. Mer konkret enn det….evner jeg foreløpig ikke. God helg til deg fra meg 🙂

I denne uka ble det litt tid og rom for shopping:

Bukse og genser, ett sett. Men egentlig kun en finere variant av kosedressen, strikk i livet er egentlig ikke bra vettu. Man vokser  aldri ut av sånne bukser. Og en skinnkjole. Rimelig fornøyd med at str 38 fortsatt passer etter dette rare året. Med svart strømpebukse, høye hæler og litt mer farge i ansiktet ble den faktisk ganske stilig. Men altså, har du sett noe så fargeløst? I den grad det gjenspeiler personligheten min…hva sier dette egentlig om meg? Jeg liker det behagelig, jeg liker det litt røft og jeg liker det tidløse. Det kan sikkert også være mulig å få til med farger…men nei. 

Det ble ett møte med en gammel kjenning. På vei dit, tok jeg dette bilde. Nidelven stille…nydelig lys. Sprengkulda har sluppet taket og på dagtid har sola begynt å varme. Det er mildt sagt befriende å slippe å gå med munnbind til enhver tid. For en frihetsfølelse! 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Litt mer om denne gamle kjenningen. Vi har kjent hverandre siden ungdomsskolen. Han var den som til slutt fikk meg til å ta skrittet ut av ekteskapet mitt. Jeg stod med den ene foten ut i lang tid, men samtalene vi hadde fikk meg til slutt til å ta sats. Vi fant ut at det var 10- 12 år siden vi møttes sist, men med enkelte spiller ikke tiden noen rolle. Og tiden har tatt godt vare på denne karen. Som politimann holder han seg i god form  og gråstenken i håret, var kledelig. 
Han hadde mye på hjertet. Når jeg dro derifra, tenkte jeg: «Det her. Er det jeg skal ha i ett forhold.» Ikke han. Men dette. Den voksne og varme måten å forholde seg til hverandre på, selv når man ikke er på go’fot. 

På jobb er fortsatt ikke arbeidsuka helt over. Det ble ikke hjemmekontor på fredag og jeg må jobbe i morgen. Mens det føles som resten av verden har vinterferie, trapper jeg opp. Med å kartlegge absolutt alle frivillige på  Fellesverket, i alle gruppene. Sosial møteplass, Kompis, Jentegruppa og Gatemekling. I forhold til hvordan de ligger an med kompetanse. Hvem mangler hva? Når tok du det siste kurset? I neste uke starter jeg med oppfølgingssamtaler, en litt mer grundig runde denne gangen. Jeg har satt opp dager og tidspunkt til frivillige på sosial møteplass og kjøkkengruppa og skal gjennomføre disse samtalene på dager vi ikke har åpent, stille mere forberedt. Dette er ett resultat av ett behov jeg ser, noen hull som forsøkes tettes. I tillegg har jeg nå fått ansvaret for Jentegruppa og jeg har hatt overlapp med kollegaen min og ett Teamsmøte med jentene. Så i neste uke, blir det senkveld hver eneste kveld og sånn vil det forsette, til jeg er ferdig med alle oppfølgingssamtalene. I tillegg skal jeg forberede meg til min egen oppfølgingssamtale og til helga er det kurshelg. Må passe på litt nå, for i dag har det røde flagget vært oppe. I dag har jeg kjent symptomer på utmattelse. Influensasmerter i kroppen, tunge øyelokk og ett hode som er innpakket i bomull. Jeg sovnet på sofaen i går kveld og i dag var det ingen bønn. «Ro», sa kroppen. Men det er litt sånn vi jobber alle tre, vi tar ansvar der vi ser det trengs, utover det som står i stillingsinstruksen vår. Det skal bli godt og snart få ansatt ett menneske til. 

Så det ser ut som jeg må satse på påska. Påska har alltid vært sjøen for meg, men nå begynner denne gamle fjellgeita og lengte. I dag har jeg sett litt tilbake. Her skal Dronningkrona forsøkes erobres:

Oppdal:

Besseggen. Her husker jeg at jeg føler meg sterk, fysisk. Her er jeg faktisk ganske veltrent:

Vi får se, tenker vi tar en uke av gangen jeg nå. Puste med magen og få nok hvile. Men det må være lov å drømme!

Håper du sover godt der du er 🙂

Orgelmusikken. Den hadde jeg glemt. Det er en av de tingene jeg liker med kirkerommet. Musikken. Presten sa at det var 68 år til vi opplevde dette igjen. At Fastelaven, morsdag og Valentines havnet på samme dag. «Takk Gud, da fins hvertfall ikke jeg i denne verden lenger,» tenkte jeg.

Av Storebror fikk jeg tulipaner og sjokolade, av Lillebror fikk jeg hvitvin. De traff godt begge to, jeg elsker dette kinderegget av gladsaker. Lillebror sendte meg melding på Snap og Storebror la ut en hilsen på Facebook hvor han bla skrev at han satt pris på at jeg alltid stod så fjellstøtt. Fjellstøtt?? Jeg det? Wow. Han skulle bare visst…men nei. Det skal han faktisk ikke. Han skal få leve med den forestillingen, han skal få ha det inntrykket i fred. Det er ingenting som varmer mer…enn at han har den opplevelsen av meg som mamma.

Denne meldingen her, satte meg ut og fikk klumpen i halsen til å vokse. Fra en frivillig på jobb:

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Han er langt hjemmefra og pga forholdene i hjemlandet sitt, kan mor og sønn nesten ikke ha kontakt. 
 

Den største overraskelsen var likevel denne her:

En nydelig rosebukett uten avsender og sjokolade som passer godt til rødvinskvelder. På kortet stod det strengt tatt ingenting av betydning, budskapet i de tre røde rosene, sa meg vel egentlig mer. 
 

Jeg hadde meldt meg på søndagens gudstjeneste og det første jeg la merke til, var at det var varmt der inne. For er det en ting jeg ikke liker med kirkerommet, så er det at det alltid er så kjølig. Men ikke her, ikke denne søndagen. Det andre jeg legger merke til, er at det er veldig….grønt:

Gudstjenesten starter og jeg får den følelsen med en gang. Av at jeg bearbeider, samtidig som jeg hviler. Tårene triller, på ett tidspunkt tror jeg nesten ikke de lar seg stoppe. Her var det mye som måtte ut. Men det kommer seg. Presten prater om Fastelaven. Visste du at blåmandag er ett uttrykk som kommer fra kirka? Da la de ett blått klede over alteret for å markere at det nærmet seg faste. Og dagen etter, feit-tirsdag, som ett siste matauke før fasten startet. 
Han pratet om tiden vi lever i. Om Instagram som er fulle av små dikt og ordtak hvor vi skal heie oss selv frem. Ta vare på deg selv, elsk deg selv! Osv. Om balansegangen, i fht å elske sin neste. «….for den som kun tenker på seg selv, mister ikke bare seg selv, den mister også sine nærmeste.»

Han pratet om å høste som vi sår. Å ga ett bilde på oss mennesker som kornet. Altså, når vi dør. Vi legges i jorda, blir til jord og av jord vokser nytt liv. Sånn lever vi evig. Og bilder fungerer på hodet mitt. Jeg så for meg pappa. Jeg tenkte på meg selv, når det blir min tur. Å dø ble med ett ikke så skummelt lenger. 
Alle gikk opp til nattverd, utenom meg. Og en stund lurte jeg på om jeg deltok på Trim for eldre. Det var da voldsomt som vi måtte reise oss? Også ned igjen. Jeg vet at dette er noe som hører med, men en stund følte jeg at vi ikke gjorde noe annet. Og du vet den personen som alltid synger høyere enn alle andre? Som kan alle salmene, som har den skingrende stemmen som skjærer gjennom alle de andres? Joda, på min rad. Men alt i alt en opplevelse som ga meg masse. Og postludiumet, etterspillet, som organisten spiller før gudstjenesten er over. Det bygde seg opp, enda litt til og når du trodde det var slutt, enda litt til…og DER måtte jeg trekke pusten. En kraftfull energi, som tok plass innvendig. Jeg gikk opp til alteret og tente ett lys, før jeg dro. Jeg så opp og organisten møtte blikket mitt. Han fikk tommel opp og ett stort smil fra meg og jeg fikk det samme tilbake. En time som ga meg akkurat det jeg trengte for å starte dagen. 
 

Togtur og ei litta selfie:

Morsdag hos mamma med familien. Fins det egentlige noe bedre enn mors hjemmelagede kjøttkaker?

I dag har jeg vært sammen barnebarnet mitt og i morgen åpner Fellesverket igjen også for de over 20 år. Klar for full rulle, i frontlinja, som sjefen min sa på Teamsmøte i dag. Vi kan ta i mot 50 stk i morgen og ingen av våre deltakere er foreløbig vaksinert og det er fortsatt ungdommen som står for mye av smitten. Men vi et godt trent nå, på både å holde avstand og bruk av munnbind. På å håndtere egen koronafrykt. For disse gir vi alt, vi jobber med hjerte utapå- det skal vi ha. 
 

Fin tirsdag der ute ?

Da var det fredda’n, hjemmekontor og endelig tid til å sette seg ned for å skrive litt. Det går så fint. Jeg er så fornøyd med denne vinteren, den er akkurat som en vinter skal være. Snø, stabilt vær og lite nedbør. Bittelitt i kaldeste laget til tider, men fytti så fine, solrike dager vi har nå!
 

Det er travelt og på ett Teamsmøte i går, syns jeg synet av mine kolleger var…litt bedrøvelig. Bleke ansikter med tomme blikk, poser under øynene. Det er som om den innvendige slitasjen virkelig begynner å gripe tak i utsiden. Jeg spurte sjefen min etterpå. «Men…er det bare jeg som syns at folk begynner å se slitne ut?» Han ristet bare på hodet. Daglig leder holdt en ‘appell’ om at nå nærmer det seg slutten. Hun får smittetallene  fra St. Olavs og det er kun fire stk som er innlagt til behandling for Covid nå. Leser du nyheter, så virker det som det KRYR av Corona i Trondheim om dagen, men det gjør det ikke. Det muterte viruset smitter lettere, men man blir ikke dårligere. Man har innført ett nytt ledd. Ikke bare har vi karantene, nå har vi også ventekarantene. Myndighetene favner større og fanger flere som har vært i ‘kontakt’ med folk som er smittet. Så muligheten for å havne i karantene, har økt betraktelig. Jeg syns media spiller på folk sin frykt på en annen måte nå. Dette er ikke folkeopplysning, dette er å bygge opp under hysteriet. Det vil fungere på den måten at man blir mer forsiktig og holder seg hjemme og man hindrer at smitte spres, noe som også selvfølgelig er poenget. Men hva disse oppslagene gjør med de som er redde fra før og som har låst seg inne med Coronaangst og andre psykiske plager…tør ikke å tenke på det. 
 

I neste uke starter massevaksineringen og da er det litt i overkant av hundre dager igjen. Det vil komme en vår og sommer i år også, det nærmer seg nå. Jeg kan telle til hundre og jeg priser meg lykkelig over at jeg slipper å gå med munnbind i 20 varmegrader. Heller nå enn siden. 
Jeg har meldt meg til å bidra til vaksineringen i Trondheim. 
 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

‘Innsats Sluppen 2021’ vil gi meg større innsikt i hvordan Røde Kors jobber, jeg vil lære mer om beredskap og jeg vil få påfyll både personlig og erfaring som kommer til nytte når jeg holder kurs. Foreløbig ønskes kun frivillige på dagtid, altså når de fleste av oss er på jobb. Men dette er ett stort og møysommelig stykke arbeid, så det kan hende det blir min tur en dag også. Beskjeden var å følge med daglig på mail, så jeg får bare vente å se. 

En i kjøkkengruppa har fått oppholdstillatelse i Norge og vi feiret på Fellesverket med å bestille pizza, en i gruppa bakte kake og jeg handlet gave basert på tips fra de andre i gruppa. 

Jeg har fyrt av litt i kommentarfeltet:

Det spiller ingen rolle. Om du heter Sophie Elise eller om du er politiker eller fandens oldemor. «Ja, men det var AS’et hennes som fikk prisen. « Det var ungdommer som stemte, så da oppfatter de vel henne som en dårlig rollemodell, da.» Som om ungdommene som har stemt, greier å skille. Når hun både er merkevaren og produktet. Dårlig rollemodell? Fullt forståelig. Ikke skarpeste kniven i skuffa? Hun er hvertfall IKKE dum, hun håndterer dette mediet hun opererer på til det fulle, hun er ikke en brikke i ett spill hvor hun lar seg styre, hun styrer spillet og hun tjener millioner av norske kroner på det. At hun kan bruke sin påvirkningskraft, stemmen sin, for å lede ungdom i en annen retning? Enig. Men å få verstingpris (?!) av en organisasjon som jeg trodde var på linje med min egen-  seriøs og ordentlig. Hva gjør dette med henne? Hvordan tør vi?? Jeg greide bare ikke å holde kjeft. 
 

Da skal ut en tur, før det blir ei økt med hjemmekontor. Jeg tenkte jeg skulle bake Fastelavensboller til Turtelduene. Aller helst kunne jeg ha tenkt meg og sparket de ut døra sånn at de fikk feiret Valentines og kommet seg litt ut. Fått vært litt kjærester, men vi får se. De er slitne, frøken Fryd krever sitt. Jeg må se om jeg finner en liten ting til morsdag i byen med ett sentrum uten butikker….Rare, fine lille byen!

God helg til deg 🙂 Og du? Husk dette, da:

I helga har jeg hatt besøk. Ett uanmeldt og ett planlagt. Kjempekoselig! Og jeg kom da meg til Skogn, må vite. Storebror var så snill og kjørte meg. Kjolen var som alt annet man kjøper på nett. Ikke heelt som på bilde, men jeg tror den vil funke. Som takk betalte jeg varene hans på butikken. Han fortalte at de har bestemt seg nå. Hvis svigerdatter ikke kommer inn på skole til høsten, flytter de tilbake til Trondheim. Og da faller vel poenget med å bo her bort….eller gjør det det?

Jeg har sett Levanger fra ett litt annet perspektiv i helga:

Så utrolig fin liten by. Tidvis ubrukelig, men skikkelig koselig. Ikke så stort, funker bra det også. Det spiller selvfølgelig en rolle at jeg jobber i Trondheim, at jeg ikke har mistet den kontakten med Byen jeg kommer fra og er så glad i. At jeg ikke er lenger unna alt og alle jeg har kjær. Men at Levanger og jeg er ferdig med hverandre til sommeren? Neppe. 
Jeg digger leiligheten. Ikke bare utseendemessig, men også størrelsen. Jeg har alltid vært sånn, jeg liker ikke for store rom, det er noe med store flater som gjør meg utrygg. Jeg er høysensitiv, som vil si noe sånt som dette:

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har stort behov for ro. Å leve livet uten filter er krevende og skal utmattelsen kakke på døra igjen, så trenger jeg en typ kokong som jeg har nå.
Jeg digger å ta toget. Jeg forbereder meg til jobb på veien dit og jeg debrifer og legger av meg dagen på vei hjem. 
Jeg digger at jeg har litt avstand til ting. Jeg vet ikke, det er noe med følelsen med å ha litt distanse, sånn fysisk, til alt jeg forholder meg til i hverdagen.

Når Covid er over og landet åpner igjen og alle kurs og samlinger starter opp som før, tror jeg deltakerlistene vil være rimelig fulle, folk vil være helt ville etter følelsen av å være tilbake til normalen og møtes igjen. Der vil ikke jeg bli å finne, med mindre det er noe som frister skikkelig. Jeg skal tilbake til der hvor det hele startet, med å besøke innsatte i fengsel og for oss Visitorer eksisterer nærmest ikke samlinger på landsbasis. Men det eksisterer ett fengsel her, dvs en ti minutts togtid herifra. Jeg skal bruke helgene mine til å sitte barnevakt og jeg skal igjen finne fjellet. Jeg skal reise, jeg skal fylle på med det som gjør meg godt. Jeg skal ikke sitte inne i overfylte, kalde konferanserom på hotell, jeg skal ut. Møte nye folk, på andre arenaer enn der jeg ferdes allerede. Jeg må rett og slett gå litt tilbake, for å komme fremover. 
Så lenge Storebror fortsetter å holde seg så fin, at ingenting skjer med mamma, så skal du ikke se bort i fra…at jeg blir her. Jeg holder på å bli bedre kjent med både kollegaer og frivillige litt lenger nord i fylket, sånn høvelig midt i mellom kan passe godt da.

Jeg stod på badet i morrest da jeg hørte kirkeklokkene ringe og det første jeg tenkte var:»….ånei! Jeg skulle ha visst at kirka var åpen, jeg kunne ha tenkt meg å gå.« Og før du tror det har rablet fullstendig nå, så har jeg alltid likt kirkerommet. Jeg liker følelsen av høytid, jeg liker det terapeutiske ved det. Jeg liker vel mer at stillheten får plass, enn selve budskapet. Jeg liker prester, de er gode og kloke mennesker. 

I tillegg tror jeg at jeg nå er i en fase av livet, hvor hodet og kropp skriker etter indre ro. Hvor det å verne om seg selv står veldig høyt. De siste tre årene har vært turbulente, på flere plan. Ekstremt. 

Folk vil tenke sitt, folk vil si sitt, men så lenge dette er det mest riktige for meg, spiller det egentlig noen rolle? 

Nå har jeg shinet litt, kjøpt noen nye planter:

Ett forsøk på å ta våren inn i stua, er lov å prøve seg, tenker jeg! 
Lillesøster har bladd i gamle album og jeg fikk bla tilsendt dette:

Det var tider det…Har jeg alltid vært glad i blonder og transparente plagg? Dette var tiden før rynker og kråketær, tiden før diagnoser og destruktive forhold. Tiden før pappas sykdom og død. Så unge og så uvitende, jeg så fersk i morsrollen og han, i livet. Enda godt at vi ikke vet noe om fremtiden. For det første ville jeg aldri ha trodd det som ville blitt meg fortalt og for det andre, så hadde jeg lagt meg ned for å dø. Livet har herjet vilt med oss to, det er bare sånn det er. Fy faen, som vi har fått kjørt oss de siste årene! Og se på oss nå. Han: pappa, i arbeidspraksis, symptomfri og han har tanker om å begynne å studere igjen. Jeg trodde ikke det jeg hørte, for er han i stand til det, kommer han dit….Wow. Og jeg? Fikk forlenget kontrakten min jeg, vettu! Jeg har hatt mine stunder i løpet av denne vinteren,  så dette er jeg dritstolt over. At jeg både har greid å fokusere og levere etter den siste smellen før jul…det er rett og slett ganske godt jobba. Papsen sitter med tommel opp, det føler jeg meg sikker på. 
Hurra!

Nå skal jeg toge sørover, jeg har invitert meg selv på middag til Lillebror, det skal bli koselig. Fin søndag til dere ?
 

Ett lite livstegn herifra, nå er det en stund siden sist. Jeg jobber…og jobber litt til. Bor litt her og litt der og pendler når jeg føler for det. I dag hadde jeg behov for å sove i egen seng og dro hjem. Jeg inviterte Storebror på kveldsmat, litt kvalitetstid gjorde seg. Jeg setter sånn pris på samtalene våre, de er nære og ekte. På butikken falt jeg for denne blomsterbuketten:

Ser du den gule, blandt alle de oransje?» Du, tenkte jeg. Du som skiller deg ut, du skal få bli med hjem.» 

På jobb pågår forhandlingene om fordeling av midlene vi har fått tildelt, for fullt. Dette avgjør jobbmulighetene fremover. Eller ikke. Det er spennende tider og jeg ser frem til de lander. Det er en stor kabal som skal legges, vi har mange aktiviteter på huset. Jeg er glad det ikke er opp til meg å få kabalen til å gå opp, dette er en stor jobb. Jeg har en sjef som vet å spille kortene sine riktig, som alltid ligger ett hestehode foran. Beundrende egenskap det der, jeg slutter ikke å la meg imponere over hvor langt frem han både ser og tenker. Jeg lærer masse og jeg ler like godt hver gang jeg tar ei finte og han blir overrasket over at jeg kommer han i forkjøpet. » Har lært av den beste!», sa jeg sist. Han har en helt ukuelige stå- på- vilje, han gir seg aldri! Han sloss virkelig for meg om dagen og får jeg ikke forlenget kontrakt nå, så er det hvertfall ikke hans feil. Ikke min heller, forsåvidt. I dag hadde vi besøk av kommunikasjonsrådgiveren vår, det skal skrives en artikkel om kjøkkengruppa og prosjektet jeg leder som skal ut til alle medlemmene våre. Nasjonalkontoret hadde lagt merke til oss i en tidligere artikkel og ville fronte gruppa og prosjektet mer i sin helhet. «Denne gruppa er ikke til å kjenne igjen siden du tok over», sa han i dag. Det varmet godt. 

På kursfronten er jeg i gang med den siste veilederen:

I tillegg har Røde Kors lansert ett nytt kurs de har kalt START- kurset for nye frivillige og i går fikk Fellesverket grønt lys, så jeg får stadig nye utfordringer. Dette er bare så kult å få være en del av. 

I denne lille byen jeg har flyttet til, har jeg omsider funnet noe jeg faktisk har bruk for:

Ikke bare ett, men to, må vite! Så nå skal den melkehvite huden min jaggu få kjørt seg. Skikkelig. Ellers er jeg ikke akkurat kjempeimponert. Den kjolen jeg bestilte…fikk hentemelding på SMS mens jeg var på jobb. Den kunne hentes på Bunnpris Skogn. SKOGN?! Jeg skvatt skikkelig og måtte dele det med gutta på jobb. «Hæ?!» Kollegaen min:» men…går det ikke tog til Skogn?« Jeg: «det er jo ikke poenget da! Jeg bestilte på nett fordi det ikke fins klesbutikker her og for at det skulle være lettvindt. Jeg har flyttet til ett sted som har bystatus også har de ikke post-i- butikk her?! Hvilket opplegg er det her, egentlig??» Sjefen min lo så han holdt på å knekke sammen. «Skal vi vedde om hvor lang tid det tar før hun flytter tilbake?»

Så som dere skjønner, så har jeg virkelig store utfordringer om dagen…Veldig takknemlig og er det noe som varmer, så er det nettopp det. 

God natt i sprengkulda, herifra ?