Det er opp til han nå. Det er opp til lillebror. Å vise. Å bevise. Han ble med utover til Havgapet i pinsa. Når han kommer hjem har han fem uker ferie. Hva da?

Han har forårsaket mye smerte og fortvilelse nå og det vet han. Samtalene går fra og være varme og empatiske til å bli konfronterende og harde. Han har noe i seg som i utgangspunktet er godt, han vil godt. Men det blir feil. Helt feil. Han er stor, men akk så liten. Han er nok en gang på feil sti. Han har vært på ville veier før, da tok jeg grep, da tok jeg mye av ansvaret. Denne gangen gjør jeg ikke det, ikke sånn som da. Lillesøster sørget for å stoppe den tankerekka og hun har rett. Jeg har gjort så godt jeg har kunne.

Jeg er lei meg og jeg er redd. Jeg er fortvilt og vet ikke hva jeg skal gjøre. Men det er ikke jeg som skal handle nå, det er han. Han hadde det på G, nå har han tabbet seg skikkelig ut. Konsekvensene må han ta, men mammahjertet blør. Tar han ikke lærdom nå, så vil det gå han ille. Han vil ende opp som faren sin.

 

Forskjellen på sist gang og nå, er at da kunne jeg bestemme. Nå er han voksen. Valget er hans. Tilliten min vil han aldri få igjen.

Enn så lenge, er det bare å slå ring. Om en gutt som har hatt en forferdelig opplevelse. Som hverken skadet seg selv eller noen andre. Ikke fysisk. Han får godt stell her ute, men det blir som å gå på tå. Legger merke til alt og ingenting. Stressnivået er høyt på oss begge, han sover masse. Jeg håper han slapper av og føler at han er i den trygge havna han har behov for akkurat nå. Det virker sånn.

Det nærmer seg bryllup og det er kun to uker igjen. Det ser ut som vi får drittvær. I pinsa skulle en venninne og jeg bygge platt, men noen ville det annerledes. Det blir ikke hageparty som det ser ut nå, heller ingen båttur. Fordelen med det, er at det sparer oss for mye jobb. Nå er vi så bakpå at jeg orker ikke engang tanken på det.
Det ser ikke ut som det blir den helga vi så for oss, men det ordner seg kanskje til det beste for oss likevel. Det lager seg til. Med tanke på det vi står i nå, så er det som om noen sier. «Ikke tenk på det. Gjør det enkelt, ting er arbeidsomme nok just nu.»

Men nå er det viktigste å ivareta lillebror. Jeg gruer meg skikkelig til han skal hjem. Jeg kommer til å gå i helspenn. Han, som jeg har sett på som en bauta, som jeg har sett på som den stødige. «Jeg har heldigvis en. Som er 100%. Som jeg slipper å bekymre meg for i like stor grad.» Jeg kunne ikke ha tatt mer feil. Og det er det verste for min del akkurat nå.

Bryllupet vurderte jeg å ta ned i en mindre skala, men den festen har vi behov for nå. Vi har behov for en glad dag. Jeg gifter meg med en bra mann. Han har fått en del ting på kjøpet jeg gjerne skulle ha vært foruten. Ikke dømmende og med åpent sinn står han der. Han tar i mot Psykt barn, svigerbarn som snur på femøringen i det vi arrangerer dugnad, barnebarn, lillebror på ville veier, bikkje og fandens oldemor. Ikke minst slår han ring om meg, han viker ikke en millimeter.

I skrivende stund er det full storm uti havgapet. Akkurat nå er det mild bris innvendig, men det vil blåse opp igjen. I mellomtiden…slår vi ring.