Nå. Begynner jeg å føle meg som ett menneske igjen. Å droppe munnbind og meter’n fikk store konsekvenser for ett immunforsvar som har vært ekstremt skånet for baselusker det siste året. To uker, sykemeldt og skikkelig nede for telling. 
 

Oppi dette har jeg flyttet:

En liten, søt leilighet på 33 kvm. Jeg stortrives allerede og har virkelig kommet hjem. Jeg bor i nærområdet hvor gutta boys har gått skole. På dagtid har jeg ungdomsskoleelevene som ‘bakgrunnstøy’, på kveldene er det liv fra Nationalbanen hvor jeg selv har tilbringt utallige timer som tilskuer. Gode minner som nå har blitt nabolaget mitt. Mannen har også endret adressen sin og blitt Trondhjemmer og med ett var vi samboere. Annenhver uke vil han nå pendle Trondheim- Flatanger og ikke motsatt. I praksis, det samme som før. I teorien og mentalt- stor forskjell. Aller mest for Mannen. Men det sier mest om holdningsendringen og mentaliteten, det beskriver mest av alt hvor han og vi befinner oss i forhold til hverandre. Vi’et er i fokus, det står fremst. 
 

Jeg var først syk en uke, følte meg bedre mot helga og stilte opp for Lillesøster for å bidra til Gjenåpningskonsert i Trondheim Spektrum. Hun og svoger har startet SALT Event og fikk i oppdrag å skaffe folk til arrangementet. Jeg ønsker så veldig at hun skal lykkes. Salt er det beste de vet- pappa og lillesøster. Det er kun dager igjen til to- årsdagen. Til dagen vi mistet han og jeg gikk ei ekstra mil for de begge i helga. Han ville vært så stolt av henne. Hun har enorm arbeidskapasitet og skaperevne, hun briljerer i jobben sin (dette er ikke en gang hovedjobben hennes) hun kjører seg hardt.  Jeg var salvert og viste folk hvor de skulle sitte og Mannen stod utendørs på lørdag og var også salvert på søndag.

Jeg var så dårlig på lørdag og kjente at dette…var ikke lurt. Litt bedre på søndag, det var så godt å komme seg litt ut og selve konserten var så bra! Når Madcon fikk med seg hele Trondheim Spektrum i en felles Jenka, med festglade folk, trillet tårene. Det er sånn det skal være! Nå er vi tilbake! Rett og slett ett vakkert syn. Våknet mandag denne uka og det var som å bli møtt av en vegg. Okey….legekontoret ville ikke ha meg der, så det ble en telefonkonsultasjon. Ristet på hodet når jeg så sykemeldingen. Fraværsårsak: hoste.

Jaha. Nå har jeg sett det også. Men jeg lover, jeg har hostet meg fordervet. Jeg hoster og sover, kanon ferdig. Og jada- coronatesten var negativ. 
Jeg har også begynt å blø igjen etter ett par rolige måneder. Jeg var på time til å forberede meg til operasjon, men når jeg sa jeg ikke hadde blødd på en stund, kansellerte de alt. «Men du sier jo at du ser tre muskelknuter i livmora mi, det vil jo bare være spørsmål om tid?» «Jo, men nå har du ingen symptomer og da gjør vi ikke noe med det.» Så da måtte jeg ringe fastlegen og få ENDA EN henvisning! Oppgitt og sliten av dette også, nå har jeg blødd sammenhengende i to uker. Superfornøyd med helsevesenet om dagen. 
 

Det gjelder også det psykiske helsevesenet. Jeg var på en pårørendesamtale på DPS for noen uker siden og det var satt av tre kvarter til en psykolog som kun meddelte dette: «Det kan jeg ikke si noe om. Det kan jeg dessverre ikke svare på. Ja, jeg forstår at det er vanskelig. Du får slå opp på Trondheim kommune sine sider og Google ‘pårørende’« «Du fikk kanskje ikke så mye ut av dette?», sa han til slutt. «Så absolutt ikke. Du har ikke engang så mye som en brosjyre du kan sende med meg?« «Ehh…nei. Det burde jeg kanskje ha hatt.« Mine spørsmål var kun på generelt grunnlag, helt rimelige spørsmål. «Men hva hadde du gjort hvis det var din sønn?», sa jeg til slutt. «Det blir veldig vanskelig å svare på, altså.» Det endte med en klage pr mail. Etter tre uker måtte jeg etterlyse svar. «Jeg beklager, her må det ha skjedd en glipp fra vår side.» Jeg venter fortsatt og nå er jeg lei. Nå blir det kronikk til Adresseavisen, om pårørende og mangel på oppfølging og støtte. 

Storebror greier seg tilsynelatende ganske bra. Han er i 100% jobb igjen og trives veldig godt, han fungerer på sitt vis. Men han tar rare valg og hans verden er blitt så liten, så liten. Kanskje fordi han ikke makter mer, kanskje fordi han vil ha det sånn, men mest av alt fordi hans virkelighetsforståelse har endret seg. Jeg har behov for hjelp til å forstå og jeg finner den ikke. 
 

Lillebror sin verden bare utvider seg. Han har vært i Danmark, han går vekterkurs og har gode dager med lille Kenzo. Han og mamma var her i kveld og inspiserte den lille grotta mi. Innflytningsgaven, ei flaske rødvin og en bigbag med cheeze doodles nytes i dette øyeblikk. 
 

Så livet…er som det skal være. Gode dager, krevende dager, en blandet mix av litt vel mye hoste, en god dose bekymring for Storebror og glimt av lykke. Jobb krever mye, vi er tilbake med 60- 70 ungdommer pr åpningskveld. Jeg savner disse rakkerne veldig nå. Alt i alt, så går det bra. Mannen og jeg skal holde kurs til helgen. Da skal jeg ut av kosedressen, få på meg litt sminke og stikke hodet mitt ut i verden igjen. Deretter er det  jobb og kjæresteuke- DET blir bra det!