Det er mandag og nå sitter jeg på toget. Ei fantastisk helg i havgapet er over.
Nydelig vær og turen til butikken var så fin. Igjen luktet det salt sjø, igjen var det sauer som stod og glo på meg med tomme blikk. Ro og avslapping med Netflix mens Mannen var på jobb, søndagstur før en deilig kveitemiddag.
Denne helga inneholdt alle ingredienser for ett velfungerende forhold. Kos, godt humør, god kommunikasjon. Vi går noen runder, det er en del som må prates gjennom. Usikkerheten sitter i og det er greit, så lenge det kommuniseres. Han prater meg ikke lenger etter kjeften, han er ærlig og sannheten treffer hardere selv om den er tryggere. Han holder meg fast med begge hender og ser meg rett i øynene og ber om å bli trodd samtidig som jeg får beskjed om å unngå å spørre hvis jeg har bestemt meg for hva som er det rette svaret.
Han ligger i forkant i mye større grad. Bilen står og går når han henter meg på toget, fordi jeg ikke liker å fryse. I peisen er det tent opp, sånn at huset har fått en lunk før jeg kommer. Han prøver å se ferdig ett tv- program selv om beina blir urolige. Rister de veldig legger jeg en stille hånd på foten hans. Lar han vandre litt uten å irritere meg. Forskjellen på før og nå ligger i handling, den ligger i de små tingene. Hos oss begge. Og dermed blir forskjellen ganske stor.
Harmonisk blir det rette ordet. Nå er vi begge i harmoni. Med oss selv, med hverandre. Nydelige toner utspiller seg. Fantastisk samspill. Tenk at dette også er oss, tenk at vi greier å få dette frem i hverandre. Tenk at dette har vi begge forkastet og sagt ALDRI MER til. Jeg vet, det var ikke dette forholdet jeg sa aldri mer til, men dette er det jeg ønsker meg. Det vi ønsker for oss. Jeg har aldri hatt sterkere følelser for han enn jeg har nå.
Det går mot høst. Hvor ble det av denne sommeren? Dette er den rareste sommeren noensinne, men den førte også til noe. Det ene leder til det andre. Er det ikke rart? Hvordan ting lager seg til, hvordan ting har en tendens til å finne sin egen vei? Jeg begynte å gå og har endt opp…sammen med Mannen. Jeg skulle i en begravelse uti havgapet og det var som å komme hjem. Det var som om tiden har stått stille. Det var som om jeg hadde vært borte i nøyaktig…to dager. Akkurat det kom som litt kastet på oss begge. Hvordan kan noe som tidvis har vært så turbulent og utrygt føles så trygt?
Jeg vet ikke.
Hvorfor tror jeg at det denne gangen vil fungere? Hvorfor skal det gå bra nå? Han uti havgapet og jeg i byen. Jeg var aldri komfortabel med avstanden, vil det ikke bli ett problem lenger?
Hvorfor trekkes jeg mot noe som har vist seg gjentatte ganger å være destruktivt? Noe som forsterket utmattelsen min, som har holdt meg nede og som opprettholdt usikkerheten min?
Jeg vet ikke.
Det jeg derimot vet…er dette. Jeg har funnet roen i den grad vil greie å finne den. I meg selv. Det er mye god energi nå og overskuddet har jeg greid å balansere.
Denne roen og dette energinivået verdsetter jeg så høyt, nå vil jeg ikke gå på akkord med meg selv lenger. Nå er det nok av menn som står og peker på meg uten den minste selvinnsikt, uten så mye som evne til å ta ett blikk på seg selv. Jeg er lei av å høre at alt er min feil, men jeg har innsett at jeg må gjøre noen endringer. Jeg må ta ansvar for det som er mine utfordringer. Jeg jobber med reaksjonene mine som aldri før. Jeg er roligere, jeg henger meg ikke opp i bagateller, jeg har løftet blikket. Jeg vil være en god kjæreste, jeg vil at han skal oppleve meg som noe som gir energi. Jeg vil kunne se meg selv i speilet og vite at jeg gjør han godt. Jeg vil se meg selv i speilet å vite at jeg gjør meg selv godt. Å tro på at akkurat det….er noe jeg fortjener.
Han har alltid speilet seg i meg og er jeg rolig, er han rolig. Har jeg en bra dag, har han en bra dag. Har jeg en dårlig dag, havner han fort på samme nivå. Han har ikke løftet meg, jeg har ikke løftet han. Adferd smitter. Men nå speiler han seg ikke i like stor grad. Nå er han ærligere, han bruker ordene sine når noe er vanskelig, han viser frem angsten sin, han er tydeligere og blir dermed tryggere. Det er en adferd som smitter på meg. Nå om dagen smitter vi hverandre på en annen måte enn før. Jeg kommer ikke til å stå å dra i han mer, han må komme fordi han ønsker det selv. Jeg kommer ikke til å være uti havgapet så ofte som før. Nå når jeg jobber 100% blir helgene veldig korte, det er for langt. Aner jeg at det koster mere krefter enn det smaker…den tiden er over at det er mitt ansvar og møtes. Han har aldri bedt meg om å ta det ansvaret, jeg har tatt det selv. Stress. Jag. Ett hode som spinner og leter etter løsninger for oss begge. Kristiansund da? Levanger, kanskje?? Han ville egentlig aldri noen av dele- ikke sånn på ordentlig.
Han må få være seg og jeg må få være meg. Om dagen gjør vi begge en god jobb. Uten at det føles som om vi jobber for det. Dette er ingen transformasjon som har skjedd over natten. Dette kommer langt innenfra, dette kommer fra ett oppriktig ønske om å få det til å fungere. Den aller største endringen ligger i å rette blikket innover. «Hva kan jeg gjøre for å få dette til å fungere? Hvordan gjøre dagen best mulig? Hvordan vil jeg selv bli møtt?» Jeg tar ansvar for mitt også tar han ansvar for sitt. Vi vil lykkes, vi vil feile, vi må igjen tørre å tro på det.
Kjærlighet. Som ett regnestykke som ikke helt går opp. Med svar man ikke alltid kan sette to streker under svaret på. Den er ikke alltid logisk, tidvis henger den ikke engang på greip.
Det er ikke så farlig at hodet mitt ikke har alle svarene. Og du skulle bare visst hvor dårlig jeg egentlig er på og ikke vite. Det aller viktigste…er at hjerte vet.
