Siden sist har jeg vært på fjellet med en venninne:

Fantastisk å være tilbake igjen! Deilige dager, frisk fjelluft og godt selskap. 
 

I tillegg har jeg flyttet. Jeg pakket sakene mine i går og fikk den samme venninnen min til å hente meg. Iskald og uten en mine lot han meg gå. Han langet ut mot meg på sosiale medier i dag foran sine 1300 FB- venner. Mange har vi felles, vi er fra samme sted med mange felles kjente. Han fikk hele 14 liker på det innlegget, just saying. Det som rulles opp nå, er stygt. Han har ringt rundt til hele verden og pratet nedlatende om meg. Det er som om han skal komme meg i forkjøpet når jeg kommer med min historie. Jeg fikk en telefon senest i kveld og hakesleppet var ett faktum. Han sa til meg at eks’n hadde kalt ham psykopat, men det tror jeg ikke han er. Da kjenner jeg han mere igjen i Storebror. Manisk nå. Høy. Skyhøy. Full fart fremover etter depresjonen. Kun det beste er godt nok. Den beste leiligheten, den råeste bila, den fineste dama. Penger. Mye! Og det skal skje fort! En selvinnsikt lik null. En virkelighetsoppfatning som er helt hinsides. En ting er at han ikke syns dette fungerer. Men å kalle meg dramaqueen på nettet når han ringer rundt til mine venninner og mamma med tirader på tre kvarter til en time…Vet ikke helt jeg.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Jeg landet aldri der. Jeg greide aldri helt å finne ut av det. Jeg gikk fra å være imponert til å bli skremt. Over måten han taklet meg på, over måten han løser ting på. Er han ett geni eller er han smågal? 

Men nå har jeg hørt nok. Nok til og ikke være lei meg. Nok til å innse og beholde troen på meg selv, selv om jeg helt klart har utfordringer. Nok til å reise meg og riste det av meg uten å synke så langt ned. Nok til å greie å gå inn døra på jobb med ett smil om munnen i morgen. Jeg tok en sjanse og feilet. Bigtime. Stortabbe. Men det får jeg bare stå i, jeg får uansett ikke gjort noe med det nå. 

Uten bolig….men med jobb og det beste nettverket, skal jeg reise meg igjen. Jeg har gått fra å stå på alle fire til å stå på to, bare i løpet av dagen i dag. Så er det bare å begynne å gå, når jeg er klar for det. Ett kort, hektisk, forvirrende og urolig kapittel er over. Ferien er over. Hverdagen kan bare komme, jeg er klar. 

#jannichekan 

Han kom tilbake i morrest med ferske rundstykker og småkaker på senga. Planen var å kjøre til Moss i dag for å møte en del av familien hans og være der i helga. Så ble jeg bare dårligere og dårligere utover dagen. Stygg hoste, vond hals og feber. Jeg sovnet under semifinalen, ikke en eneste røyk og cheezedoodles’n smaker jern. Jeg ble hjemme og det føles som å få en pause, som om noen innvilget oss en timeout. 
Det har vært intenst, ting har gått i ett forrykende tempo. Han er en aktiv mann i en oppstartsfase med mange jern i ilden. Han vil så gjerne og han kommer til og lykkes. Jeg har levd skjermet, stille og rolig. Ting ble med ett så hektisk, det er veldig uvant. Dette er som å komme hjem, samtidig som det føles som å starte helt på nytt. 

I tillegg har usikkerheten min gjort alt usikkert. Jeg kommer til å bruke tiden frem til 15. januar på å finne ut om jeg skal bli med videre. Denne lekkerbisken av en leilighet ble nemlig solgt i dag. Det kom som ett sjokk på oss begge. Når han fikk tatt de nødvendige telefonene:  «jaja. Når en dør lukkes, åpnes en ny. Da var det ikke denne vi skulle ha. Vi kommer til å få tak i noe som er minst like bra når vi har kommet så langt. Kom Janniche, så skal jeg vise deg hva jeg jobber med for tiden.» Inn på kontoret og tårene trillet mens han delte. Ett fint forsøk på trygging og det var som om han sa: «Det blir, du må bare ikke slutte å tro på meg» 

Han må komme seg på beina økonomisk og jeg må få hjelp og tørre å tro på at jeg vil få dette til å fungere. Roe meg. Jeg lurer på om han tenker det samme? 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

To tøffe dager for oss begge, men mens han nå er på vei til Moss, så unner jeg han veldig dette frikvarteret. Jeg unner meg selv å stelle pent med meg selv. Puste. Kjenne etter. 
 

Det som gleder meg veldig om dagen og som overskygger alt annet, er at Storebror er så mye bedre og to dager på rad nå, har han fått meg til å skvette. Først på lunsj med familien hjemme hos oss. Han tar litt ansvar for samtalen og styrer den i en fin retning. Alt han sier, er fornuftig og innspillene hans helt relevante. Vi diskuterte…ett eller annet og han sier: «alt ordner seg!», mens han ser på meg og blunker. Oi! Vårt utsagn. Vi var sammen om noe igjen. I dag kom han og frøken Fryd på besøk, Storebror skulle klippe seg. Positiv, rolig og han tålte at jeg stilte han spørsmål. Ikke bare var svarene fine, han spurte også tilbake på en oppriktig måte. Jeg måtte se på han flere ganger. «Dette er han. Dette ligner på sønnen min» Jeg begynte å bli syk mens de var her og ganske nettopp fikk jeg melding med spørsmål om hvordan formen min var. Det minnet meg sånn om hvordan denne relasjonen en gang var, at jeg fikk frysninger, samtidig som tårene trillet. Er anti- mamma- perioden over? Handler det om at det er godt å være tilbake i byen? Handler det om at mamsen stråler for tiden (en venninnes tilbakemelding) og at jeg ubevisst møter han på en annen måte? Jeg satt barnevakt en kveld og i dag fikk jeg fornyet tillit. «Neste gang er det like greit at hun ligger hos dere,» sa Storebror. «Kan jeg mose litt banan til henne?»spurte jeg. «Jaja. Du kan jo prøve å gi henne også?», fikk jeg til svar. Tar valg uten at svigerdatter er med, overlater ansvar. Dånte nesten. Små ting, men for meg er dette stort. Ett savn så enormt, underernært blir den mest sanne beskrivelsen. 

En drittdag. Syk i ferien, jeg kom meg ikke på tur for å møte familien hans, vi ble snytt for drømmeleiligheten og Norge er ute av OL. 
Eller…? 

En fin dag. Kjærest på sengekanten etter harde ord og en sterk konfrontasjon. Som sier han er like glad i meg i dag som i går. En fremtid ett annet sted, hvor det eies og ikke leies. En Storebror til å kjenne igjen. Jeg vet hvor fokuset mitt skal være når det gjelder dagen i dag, jeg vet så altfor godt hva som er det viktigste i livet. Det er lov til å ha det kjipt, det er lov til og syns at ting er dritt. Det som derimot ikke er lov….er å forbli der. 
 

#jannichekan

Det har skjedd mye i den siste tiden. Jeg har flyttet inn i en lekker leilighet:

Der bor jeg med en lekker mann:

Snill som dagen er lang, positiv, sterk, følsom, morsom, genuin. Han er ekte. Ett gjennomført godt medmenneske. Jeg har aldri følt meg så godt ivaretatt, så godt passet på. Endelig smilte livet igjen- sånn på ordentlig. 
Men jeg er redd. Livredd. Så redd for at det skal gå i stykker. Jeg er så redd for å ødelegge det, at det er nettopp det jeg gjør. 
I dag ville han ta ett skritt tilbake. Det hjelper ikke på redselen min, men det må jeg bare respektere. Jeg har mest lyst til å pakke sammen det som er mitt, det vil ikke ta lang tid. Vi har kjent hverandre kun kort tid. Jeg vet hva jeg vil, jeg vet at dette er en mann å satse på. Men har jeg krefter til å ta nok en kamp? Jeg vet. Det er kampen mot meg selv jeg må ta nå. 
Jeg greier ikke å slappe av, jeg får det ikke til. Som en skvetten, liten terrier går jeg rundt og brøler som en løve. I ett forhold hvor jeg får det som jeg vil, hvor jeg aldri har blitt behandlet så bra. Det hjelper så lite å dele sin historie når du ikke vet hvordan du skal håndtere den. Du har fått den samme beskjeden tidligere. «Det er ikke det du sier, det er m å t e n du sier det på» 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I natt sover vi hver for oss. Jeg er så ufattelig lei meg. Jeg skulle så gjerne ha ønsket at jeg har fått det til denne gangen. Jeg fratar meg selv en kjempemulighet ved å nekte meg selv dette. For det er det jeg gjør. Tester grenser. Hvor langt kan jeg gå? Hva skjer nå? Skjer det noe? Det gjorde det, gitt. Jeg vet ikke om strikken røyk fullstendig, men klar beskjed. Fullstendig uakseptabelt. 

Har jeg fått det typiske kvarteret mitt eller vil jeg greie å snu det denne gangen? Jeg tror ikke på meg selv når det gjelder det her…med god grunn. 

#jannichekanikke #mendennegangen #viljegsåveldig