Lang dag går mot slutten. Jeg startet dagen med å gå de to holdeplassene. Litt tidlig å kalle dette en ny rutine, men det gjør godt å gå disse meterne før jeg setter meg på bussen. Storebror har begynt å jogge. Fem minutt annenhver dag. Han skynder seg sakte og fortsetter han sånn, ser fremtiden straks litt lysere ut. Litt stolt av oss begge nå. Fremover er fremover!
God stemning på jobb og dagen går som vanlig fort. Innholdsrik og variert, lys til sinns og lett i kroppen. Teamsmøte og god mat, ungdommer som deler fra helga vi legger bak oss. Direkte fra jobb og på kurs. I dag var jeg deltaker og det slo meg at det er like krevende som å stå foran. Men temaet fenger og tre lærerike timer gjøres unna med så godt fokus som mulig.
Ferdig på kurs står Mannen og venter, det var godt å se han igjen etter en uke. »Kan du se på den skuffa der? Og den lyspæra der…Også får jeg ikke ut talget fra den lysestaken i vinduet» Han har friuke og blir satt i arbeid med en gang. Lillebror vil ha han med på rommet sitt for å høre hva han tenker om å henge tv’n i taket og han viser stolt frem madrassene han har kjøpt til den nye senga si. Det er godt å ha Mannen i hus, da blir det ordnings! Fyr i peisen, litt hjelp og en god armkrok.
I dag har mamma hatt bursdag. Den ble feiret hjemme hos henne. Hele familien samlet til middag, det var kjempekoselig og møtes igjen. I gave hadde jeg malt ett bilde.
Storm fra vest som roer seg etter hjertet, sa Mannen. Optisk illusjon med alle bølgene og det cheeky hjertet satt ett varmt preg på det, sa Lillebror. Snedig hvordan begge så ’vær’ i bildet? Det var ikke i tankene mine i hele tatt mens jeg malte.
Lillebror måtte jobbe i kveld, men storebror kom. Han kom og var hos meg litt først. Det var ett par uker siden jeg hadde sett han nå. I går fikk han kjøreretten tilbake og det var så godt å ha han her igjen! Godt å se han klemme lillebror, godt å ha se at smilet når øynene. Fem måneder tok det å komme seg ut av depresjonen denne gangen. Diagnosen sier ’uspesifisert bipolardiagnose’. Han og samboeren har begynt på bipolarskole og psykiateren der har aldri sett en sånn diagnose på de tyve årene hun har jobbet. De finner ikke helt ut av det, han har hele tiden vært en hard nøtt. Nå er det snart tre år siden han ble syk.
Det var stor gjensynsglede begge veier i kveld. Tantebarna mine sprang mot han, det gjorde også selvfølgelig mamma. Han var tilbake! Alt er som før, samtidig som ingenting er det.
Det er med meg som med diagnosen hans. Jeg går i takt med denne guttens velbefinnende. For så å bli i utakt med meg selv og omverdenen. Uspesifisert.
Ny arbeidsuke venter, mammas kjøttkaker sitter enda som støpt! Mett i magen og varm i mammahjertet går jeg og legger meg i kveld ??
I dag har vært en god dag. Jeg samler på disse. En god natt søvn gjør underverker. God tid og jeg gikk hjemmefra tidligere enn jeg måtte. Jeg gikk de to holdeplassene i dag også. «Greide jeg det i går, greier jeg det i dag også», sa jeg til Mannen. Jeg vet ikke hvem av oss som ble mest overrasket i det disse ordene falt. Jeg tror faktisk det var meg. Allværsjakke i regnværet, proppene i øret og med sekken på ryggen, er jeg klar for en ny arbeidsdag.
Fin, travel og aktiv dag på jobb. I dag forstod jeg nærmest ikke hvor tiden ble av, herlig med sånne dager. Kroppen spiller på lag!
Vel hjemme står den der. Sofaen. Min beste venn og min største fiende. Jeg kjøpte ny for en stund siden og med vilje ble den ikke så stor. Den gamle var altfor god å ligge i. Så jeg har prøvd en stund, jeg har stått i dette ett par år nå. Men jeg vet å krølle meg sammen i denne også.
I kveld måtte jeg forberede meg til ett kurs jeg skal holde i morgen, så der har den stått helt for seg selv til jeg begynte å blogge. Ikke hodepine heller i dag, så jeg fikk til å forberede meg sånn høvelig. Så godt!
Livet. Det rammer. Det gir noen slag, jeg har hatt min dose. Dette er ikke første gangen jeg prøver å reise meg igjen og jeg kommer meg alltid fra fire og opp på to. Utfordringen er å gå videre derifra. I steden for å tenke: Hvorfor skjer dette meg? Hvorfor alle disse prøvelsene?, skal jeg bli bedre på å tenke: Hvorfor ikke? Hvorfor tror og mener jeg at jeg skal slippe unna? Livet består også av hindre, prøvelser, sykdom, død. Oppi alt det fine, vil det tidvis gå av ei bombe eller to. Det gjelder alle. Så hvorfor skal det ikke skje meg også? Jeg fikk ikke utdelt noen garanti når jeg kom til verden, mot noe som helst. Det gjør ingen av oss.
Det snør i Trondheim i kveld. Ett hvitt dekke lyser opp i alt det mørke. Sofaen har fått stå i fred, men i kveld blir senga god å finne ?
Dagen i dag startet hektisk. Jeg forsov meg og jeg visste det i det jeg slår opp øynene. «Ånei.» Det handler mest om at jeg sover så dårlig. Jeg bruker lang tid på å sovne og jeg våknet av ett mareritt. Igjen. Når jeg da omsider sovner igjen, er jeg helt utslitt.
Opp av senga, inn i dusjen og rekker å sminke meg, men håret er vått i det jeg løper ut døra. Jeg rekker selvfølgelig ikke bussen. «Faen assa.» Så startet denne dagen som de fleste andre. Jeg har ikke for vane å forsove meg, men alltid bakpå, alltid blytung. Kan jeg ikke bare en dag våkne å føle meg uthvilt? Kan jeg ikke bare få ei rolig natt hvor jeg sovner og sover godt?
Så der stod jeg. En halvtime til neste buss. »Kan jeg bruke den til noe annet enn å stå her å glane uti lufta, tro? Og begynte å gå. En holdeplass. En holdeplass til. Du verden…dette kvalifiserte nærmest til en liten tur. Den lengste siden før sommeren. Jeg så opp.
Bussen kom og arbeidsdagen kunne starte. Jobb. Mitt fristed. God energi. Jeg jobber på ett aktivitetshus for ungdom og i dag var jeg og fylte opp det ene kjøleskapet vårt. Det pleier å bli noen tunge løft. Jeg måtte dra alene i dag, men det gikk bra. Jeg fikk hjelp av Matsentralen til å lempe varene inn i bilen og gutta på jobb tok i mot meg da jeg kom tilbake. Begynner å føle meg sliten, det nærmer seg tomt lager. Litt mat og en samtale med en selskapssyk ungdom og kollegaene mine resten av dagen. PC’n fikk være i fred i dag, den trigger hodepinen som alltid ligger på lur.
Varm busstur på vei hjem, kommer inn døra og Lillebror har laget middag.
Søtpotetsuppe m/hvitløksbaguetter. Ser du hvordan han har lagt servietten under fatet for å pynte opp litt? Vi sitter lenge og prater. Han er så fin å spille ball med. Han er 20 år og har en litt gammel sjel. Vi pratet om Det i dag også. Så sliten nå. Nedtrykt. Men har så lyst til å ta en soltime og vet jeg må gjøre det før sofaen tar meg, hvis ikke har jeg ikke sjanse. Jeg gjør det. Så deilig å innta horisontalen og kjenne varmen! Men hodepinen som har ligget på lur i hele dag, slår ut i full blomst. Har medisin for sånt og det ordner seg. Klokka er 20.14 når jeg føler jeg får til å åpne øynene skikkelig igjen.
Jeg lager meg noe godt til kvelds. Granola og youghurt naturell. Jeg må seriøst slutte og kun åpne poser. Utmattelsen gjør meg ekstremt saltsyk, det er som om jeg går i en evig ‘dagen derpå’. Det hjelper selvfølgelig ikke det heller. Og bare pakke i seg drit.
I dag konkluderer jeg med at energinivået mitt har vært som det pleier. Jeg har sloss mot kreftene i dag også. Men i dag har jeg greid å gjøre noe for meg selv. En liten tur på hele to holdeplasser, en soltime og noe sunt til kvelds. I tillegg har jeg løftet blikket og sett meg rundt, sett opp. Små skritt er også skritt ?
«Kanskje du skulle begynne å blogge igjen?», sa han.Han her, på bildet over. Jeg ble stille. Blogge igjen? Jo. Jeg er egentlig veldig glad i å skrive. På samme måte som jeg er glad i å gå tur, jeg er egentlig veldig glad i å gå på fjellet også. Rettelse. Jeg elsker det, faktisk. For ikke å snakke om å trene. Jeg er egentlig veldig glad i å bevege meg. Alt dette er borte. Jeg har blitt litt borte. Å nyte livet har blitt til kampen om tilværelsen. Hvordan jeg kom hit? Hva som har holdt meg nede? Det kan jeg komme tilbake til. Jeg har en fantastisk kjærest, to kjekke gutter, jeg blir bestemor til ei lita tulle om en måned, jeg har familien min og jeg har gode venner. Jeg har en jobb jeg stortrives i, ikke minst. Han gjentok det igjen i dag.»Jeg syns du skal vurdere den bloggingen. Å skrive gjør deg godt» Makan til mas? Men vet han har rett. Jeg er heller ikke redd for å bruke stemmen min. Den hever jeg både i det offentlige rom og innenfor husets fire vegger. Å skrive er en ting. Å blogge er noe annet. Da føler jeg faktisk at jeg må vise at jeg gjør noe. At jeg lever ett liv. At jeg ikke bare jobber og haster meg hjem, for å kunne finne sofaen raskest mulig. Det kan til og med hende at jeg oppdager at jeg faktisk gjør en hel del, selv om jeg ikke er så aktiv lenger. For når alt koster…så er det viktig å legge merke til de små tingene man faktisk får til.
Det er på tide nå. Å prøve å finne tilbake til den Janniche jeg engang kjente og likte. Om ikke annet for å se om jeg kan kombinere den nye og den gamle versjonen på ett vis. Møtes på midten ett sted, kanskje? Tror vi starter der. Da er det første skrittet tatt, ny blogg ute! Så får vi se da, om vi finner henne igjen og hva som er igjen av henne. Jeg må bare velge å stole på at #jannichefortsattkan
