Dette:
En post jeg la ut på FB på ett- årsdagen for Storebrors innleggelse. Når jeg våkner i morgen er det fire år siden. Dagen i dag har vært tung, jeg kjenner det så godt i kroppen. En ting er at hjernen min husker hver minste lille detalj på opptrinnet dagen før. Noe annet er hvor godt minnene sitter i kroppen, det gir store utslag. Både hode og kropp minnes turen til Festningen, adferden hans, angstanfallet, besvimelsen. Pikniken, bildene vi tok. Det at vi faktisk kjørte han hjem og etterlot han der. Drosjeturen han tok for å komme seg til meg på kvelden. Meldingene han sendte underveis. «Vent mamma, vent! Så skal vi gå inn i døden sammen» Rekke på rekke med hjertesmileys. Kollapsen i armene mine i det han kommer inn døra. Ambulansepersonale, hvordan han satt og trenerte å ta sovetabletter som ett siste forsøk for å unngå innleggelse. Hvordan de pratet han rundt til slutt, hvordan han likevel ikke fikk sove. Det at jeg måtte ligge sammen med han og hvordan han løftet på hodet, snudde seg og sa: «hvor skal du?» hver gang jeg prøvde å reise meg. Det at jeg innså at det ikke var mer jeg kunne gjøre for han i det vi står opp morgenen etter. Venting på legevakta og en lege som anbefalte oss å «se an» over helga. Innleggelsessamtalen, da var han faktisk ganske samlet. Joda, han visste både hva han het, hvor han var og samtykket til profesjonell bistand. Hvordan han «ja, okey! Hva skjer nå da?» til pleieren i det vi sier ha det.
3. juni har blitt en merkedag, men det er dagen før som er den verste og minnes. «Tenker du mye?», sa Mannen. «Nei, jeg gjenopplever. Det gjør så vondt.» «Vi forstod ikke helt hva som skjedde Janniche, fra han kom hjem til oss på kvelden, agerte vi og vi handlet riktig.»
Han trøster og støtter så godt han kan, det var så godt å ha han der den helga. Jeg henter mye styrke i at dette er en erfaring vi deler. Han sier at jeg takler det bedre og bedre. I kveld var vi på Nettverkssamling for kursholdere og jeg vasket hus. Jeg pleier å ligge rett ut. For jeg lover, disse dagene er ett lite helvete å komme seg gjennom. Mannen minner meg på det jeg glemmer, at jeg har lært meg å leve med det. Hvertfall i større og større grad.
Jeg lurer på hvordan storebror har det disse dagene? Lurer på om han i det hele tatt har datoen klar? «Husker du datoen?!» sa det eldste tantebarnet mitt under en samtale for ett par mnd siden. Hun hadde noen spørsmål om den tiden, for hun føler at de ble skjermet en del. «Jeg har fått med meg at du ikke greier å være på Festningen, hva var det egentlig som skjedde der oppe?» Herregudogjesus. Jeg hadde spurt henne om alt mulig den kvelden. Om fremtid, om alkohol, om russetid og gutter. Nå var det hennes tur, helt fair. Jeg prater bare aldri om denne dagen. I den grad jeg prater om det, så skriver jeg. «Så det var ikke bare det som skjedde der, det var hele dagen. Opptakten.»
Posten jeg la ut er egentlig godt skrevet, den inneholder kun en ’liten’ feil. #frisksomenfisk
Da er denne rare, vonde dagen over. I morgen skal jeg minne meg selv på at det var dagen han fikk hjelp, det var begynnelsen på veien tilbake. Der går han fortsatt og han er positiv, ser muligheter, er tolmodig, konsekvent med døgnrytme og medisiner. Papparollen kler han og frøken Fryd er veeldig glad i pappa’n sin. I september blir han far for andre gang, da kommer det ett lite sjarmtroll til. Bandet hans er oppe og går igjen og han gjør det beste ut av alle utfordringer. Stolt av storebror, stolt av hva vi alle har kommet oss gjennom så langt!
#storebror #ikkefrisksomenfisk #menlikevelensuperhelt