Helga startet så bra. Den forløp akkurat så stille og rolig som jeg hadde håpet på. Bittelitt skuffet over at bruktbutikken på hjørnet var stengt. Den er stengt på lørdager, men det hender jeg stikker innom på fredagene, da har jeg hjemmekontor. Jeg hadde håpet på å finne noe påskepynt. Jeg har ei eske på loftet i leiligheten i Trondheim, men der er det rimelig fullt, så jeg tenkte jeg skulle gjøre det litt lettvindt for meg selv. «Påskepynt ½ pris», står det på en håndskrevet lapp i vinduet. «Jah!», tenkte jeg. Kommer nærmere og ser en ny lapp som sier at de tok påskeferie torsdag og har derfor stengt denne fredagen. «Selvfølgelig», tenkte jeg. «Vi tar påskeferie en dag før. Så godt å komme seg avgårde i rett tid. Slipper vi all utfarten!» En tenkt samtale blandt damene som jobber der, men kun til stede i mitt eget hode. Skal sies. Tidvis minner denne byen mer om bygd enn by og irritert gikk jeg videre. 
 

Jeg hadde fått tips om denne kafeen og der var de åpen. Den minner veldig om «Mormors stuer» i Trondheim:

Noe fargerikt og varierende interiør, men dette stedet har da sjel! Der vil jeg nok bli å finne en og annen lørdag. 
 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg greide å skjære meg, da jeg skulle ta ut steinen i avokadoen og det beskriver spenningsnivået på denne helga. Eller mangel på sådan. Det beskriver også hvor lite jeg har på ett kjøkken å gjøre. Ting har liksom en tendens til å gå…galt:

Gikk fint det her altså. Det reiv bare litt da jeg tok en god dæsj antibac i det jeg gikk inn på matbutikken. Jeg fikk melding fra Storebror om hva jeg ønsket meg til bursdagen. Han kom med flere forslag, det kunne nesten høres ut som de var på shopping der og da. »Hva med noe kjøkkenutstyr ?» Han fikk blankt avslag. «Vinglass, da?» «Nå snakker vi,» tenkte jeg. «Jeg har nok rødvinsglass, men jeg tok kun med meg to hvitvinsglass og det nærmer seg sommer. Hvitvinsglass var lurt!», skrev jeg. 

Jeg la meg ganske sent og så frem til dagen i dag. Tårnkonsert i kirka og ut på tur. Målet var å komme seg til småbåthavna og sette seg ned å se på båtene og sjøen. Jeg husket ikke akkurat hvor det var, men planen var å gi det ett forsøk. Og kjenner det i det jeg våkner. Det er en sånn dag. Fortvilelse, er det første jeg kjenner på. Virkelig? Går ut en tur og når jeg kjenner hvordan det føles å gå opp trappa….Joda. Det er en sånn dag. Lite energi, tunge øyelokk, en blytung kropp. Ullundertøy og iskalde hender. Jeg åpner vinduet og står og støtter meg til vinduskarmen mens jeg hører tårnet spille. Helt nydelig var det. To par har satt seg på benkene utenfor, en syklist stopper opp. Han går av sykkelen og blir stående. Det er mange som naturlig nok er ute denne finværsdagen, alle er turkledde. Inkludert de som sitter i bilene sine. Nå har riktignok allværsjakke og strikkegensere blitt den nye norske standarden, men likevel. Jeg pleier ikke og syns så synd på meg selv, men da trillet tårene. De er så lange disse dagene. Ringer du tar jeg ikke telefonen, jeg orker ikke. Jeg kommer meg ikke i dusjen, jeg spiser ikke. Så da var det bare å finne sofaen, puste med magen og komme seg gjennom.

Hadde du orket å tilbringe dagene dine på denne måten? Ikke jeg heller. Det er ikke rart man kvier seg for å planlegge, så brått som dette kommer. Tenk å ha hatt to sterke armer som har løftet deg opp, plantet deg ned i en bil og sagt noe sånt som. «Sånn. Nå skal vi kjøre oss en tur også skal vi parkere på nærmeste utsiktspunkt  også skal vi sitte der litt. Sånn at vi sørger for at du også får noe utav denne dagen.» Men det har jeg ikke, så da ble det sofaen. Jeg rakk å åpne påskeegget fra en venninne, det er tross alt palmesøndag, før jeg sovnet og sov tungt i to timer. 
 

Jeg har hørt en del på denne. Den anbefales hvis du har behov for energi eller for å holde energien oppe. «Let her burn!» 

Greit roastet tar denne frøkna natta, måtte jeg komme meg på jobb i morra. Jeg savner påska som den en gang var, jeg savner pappa. Jeg er så himla mye mer glad i påske enn i jul, påska kommer med så mye.  

Jeg vil sitte her:

Men Jannichekanikke. Eller kan hun? Hytta føler jeg ikke for å se. Den var rød og lå på ei naturtomt. Ryktet sier at den er malt grå og at forsida av tomta er planet ut med grus. Men hvor mye kan dette berget og denne utsikten ha endret seg?

Håper du har hatt en fin palmesøndag, måtte mi påske også komme seg 🙂

Så ufattelig deilig å være hjemme. Jeg har hatt ei fin og travel uke. Krevende og variert. Jeg blir ikke lei av å ta toget:

Den ekstra hjemturen for å prate med Storebror var så verdt det. Det ble bedre å være meg etterpå. 
 

Jeg har fått en ny kollega, det er alltid spennende å bli sett på med nye øyne. Hun har allerede stusset over de frivillige.»Men…det var ei som gikk klokka syv i går kveld. Og en annen kom kl halv fire, den neste klokka fire. Jeg syns det virker litt rotete? Vi har jo åpnet fra kl 15- 20?» Forstår forvirringen veldig godt, men frivillighet fungerer sånn. De har ingen arbeidskontrakt og ikke møte opp gir ingen konsekvenser. Selvfølgelig eksisterer ett system, de setter seg opp på turnus og må bytte hvis de blir forhindret fra å komme en dag. Ressursgruppe og lederansvar. Varierende arbeidsoppgaver og veldig relevant for den som peiler seg inn på barne og ungdomsarbeid, barnevern eller integreringsstudier. Men følelsen av forpliktelse må komme innenfra, engasjementet må være ekte. De har mye større frihet enn en arbeidstaker og kan slutte på dagen. Vi er prisgitt at de prioriterer vår aktivitet. De har vært på intervju, gått kurs og fått tilstrekkelig kompetanse for å starte opp og det forplikter. Balansegangen er vanskelig, men den er avgjørende når man jobber med frivillige. Det kan være en fordel og selv ha erfaring som frivillig for å vite hvor skoen trykker. Frivillige er ei utfordrende gruppe å jobbe med og derfor så spennende.  Medvirkning, er ett viktig stikkord. Frivillige må føle eierskap, se på Fellesverket som sitt. De har behov for tettere oppfølging enn ordinære ansatte, de er ytterkanter og skal samtidig representere en verdensomspennende organisasjon og det innebærer en del ansvar. Å være nøytral i en konflikt, hvordan er det mulig når man jobber med ungdom? Jeg kunne skrevet en bok om dette. Jeg river meg tidvis i håret, men Gud bedre så glad jeg er i denne gjengen. Ett sammensurium av forskjellig ungdom de også, Fellesverket er ett sted for ungdom som drives av ungdom. De kryper godt under huden på deg og jeg vil påstå at de er de beste i byen. Helt objektivt sett, selvfølgelig. 
 

I dag fikk Fellesverket Trondheim kommunes Frivillighetspris. I dette rare året. I 2020 har våre frivillige utmerket seg. Helt rått! Prisen: 

Neida så…vi setter den mot den gule veggen  (Fellesverket sine farger er svart og gul) når vi tar bildet, sånn at vi er helt sikre på at folk legger merke til gulfargen før de ser selve prisen! Eller er det bare meg? Syns jeg ser gutta boys for meg og jeg lover- der blir den ikke stående. 

Uansett. Jeg er så stolt av denne gjengen og var det en dag jeg kunne ha tenkt meg å ha slått ut armene og gitt hver og en en god klem…så var det i dag.

I steden ble det å lande i sofaen. En stille markering for meg selv:

Kosedress, rufsesveis og ett lite glass rødt 🙂

I morgen er det hjemmekontor. Siste Teamsmøte kl fem også er det helg. Også går vi faktisk inn i påskeuka….hjælp! Jeg jobber de tre dagene i stille uke også aner jeg ikke hva jeg skal. Frøken En Dag Om Gangen har ikke kommet så langt, må vite. 
 

Stolt koordinator finner senga, sove godt der du er 🙂

#frivillighet #jannichekan

Jeg kjente at jeg var sliten i det jeg startet dagen i dag. Gikk i dusjen og spiste frokost. Balanserte med dåpskaka på vei til toget i striregn, den delte jeg med de på jobb. 
 

Inn døra ankommer jeg ett Fellesverk fullt av ungdommer, vi har besøk av en videregående skole. Rett på sak der, altså. «Du tok med saksa, ja?» Jada, den er med. Rakk akkurat å klippe denne karen før åpning. Stinn brakke. En deltaker har fått baby og det dikkes en del før jeg stikker innom kjøkkenet og sjekker at jeg har mine på plass. To av mine beste der i dag og jeg slapper av. Neste sak på agendaen er ett intervju med en ny frivillig. Den nyansatte vil være med å observere. En frivillig leder intervjuet og han imponerer, han har vokst og utviklet seg så til de grader! 
Da er det verre med intervjuobjektet. Det skal ikke være lov å stille så uforberedt og ta så lett på det, dette trodde han nok var lett match. Han blir ildrød når jeg må presse han til å gi opp en referanse. «Vi gjør det med alle her. Her jobber vi med ungdommer og en del av de har tung ballast, så vi har behov for å høre hvordan flere oppfatter deg.» 

Jeg måtte seriøst bite meg i tunga av holdningen hans, jeg kokte innvendig. En lang diskusjon i etterkant av intervjuet. Min frivillige ser hva jeg mener og er enig i det meste, men står på sitt. Han bør få en sjanse. «Vi har jo prøvetid? Kanskje han kan få prøvetid før prøvetida?» »Blir det bedre nå, så går jeg snart hjem», tenkte jeg. «Siden du ser noen ressurser her som jeg åpenbart ikke fikk øye på, skal jeg love deg å gi det ett par dager», sa jeg til min frivillige.
 

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

«Janniche! Noen har hatt ei god helg, du er alltid blid, men i dag er det som å ha ei sol rundt seg!», sa en annen frivillig. Steike, så god man blir til å bære maske. Men hun har rett i en ting. Lille lura er sliten, men fornøyd med å ha tatt ett par skritt, og det er så godt lest av henne. 

Også vil Storebror ha en prat. Om jeg kommer hjem i kveld? Jeg orker ikke….uka har nettopp begynt, må jeg tilbake til Levanger igjen? «Det var bare om ett par småting rundt dåpen, vi kan godt ta det på telefonen hvis det blir stress?» «Hvis det handler om dåpen, syns jeg vil skal ta det ansikt til ansikt», sa jeg. Jeg gir beskjed om at jeg får til å stikke av litt før og vi avtaler tidspunkt. «Det var snilt mamma, tusen takk» Jeg vet. Men denne praten måtte vi ta, bedre nå enn siden. Lufta må renses og hjerte må tømmes. 
 

Det er vondt å høre hvordan han slites. Det er vondt å se når det går opp for han hvordan dette har påvirket oss. Det er vondt å se han sitte å vri seg på stolen. Det er vondt å se skyldfølelsen. Det er vondt å se hvordan samvittigheten hans tar tak. »Jeg forstår bare ikke hvordan svigermor kan få komme å gå som hun vil og bo hos dere i dagesvis, mens jeg nærmest må be om audiens? Jeg har vanskeligheter med å forstå hvordan svigermor og pappa satt hos dere på lørdag kveld også….var det ingen som tenkte på meg, liksom? De skulle jo tilbake på søndag også? Det var vondt å høre han svare: «Nei. Der og da var det ingen som tenkte på det.» 

Vi pratet om dåpen, vi pratet om forholdet deres, vi pratet om fremtiden. Hvordan kom vi hit? Det er sammensatt. De kommer fra to verdener disse to. En med og en uten flokk. Verdier og holdninger, grensesetting. «Hvor vil du? Hvilken retning ønsker du å ta? Du er pappa nå, det forventes at du er både kart og kompass. Du bør stake ut en kurs, du bør bestemme deg for hva du vil videreføre og hva du kan gi slipp på. Helst dere to sammen, ikke føy deg så langt at du mister det du selv setter pris på med å være en del av en flokk. «

Vi gikk på en smell pga denne dåpen, men ble enig om å legge det bak oss. Det vil ta litt tid, kjenner jeg. Dette har tatt stor plass. Storebror og mamsen. Ingen av oss fungerer særlig bra uten den andre. «Jeg kan egentlig ikke fordra at jeg fortsatt er så avhengig av deg,« sa han og vi lo. 

#såslitensåsliten #mammahjertejobberpå #jannichekan
 

Opp den lille bakken og inn døra ankommer jeg kirka alene. Det første jeg ser er at familien min er på plass. På andre rad sitter de som tente lys.  Jeg stopper opp og hilser. «Vet du, jeg hørte det på klikkinga på skoene dine at det var deg. Bestemte skritt, « sa mamma. Så ser jeg papsen på første rad. Han bor i Bergen og jeg har ikke sett han etter at vi ble besteforeldre til frøken Fryd. Det er tre år siden sist og da var ikke anledningen fullt så hyggelig. Jeg går frem og papsen er papsen. Den kontakten og det vi har, det ligger der. Ikke en dråpe vondt blod. Sånn har det alltid vært og sånn vil det fortsette. Smilet hans er like stort og fint som det alltid har vært. Brunfargen var relativt ny. Det lange mørke håret og krøllene forsvant for mange år siden, men jeg liker han. Jeg forstår fortsatt hvorfor jeg falt for han, selv om forholdet tok slutt for mange år siden. 
Noen ville ta ett bilde av oss og jeg bøyde meg ned og tullet litt med han. Han er like høy som meg og med høye hæler blir ikke bildet bra, må vite. Det gjør vondt i OCD’n når linjene ikke er rette. «Ikke mobb! Steike- du er lik deg altså!» Jepsipepsi! Men papsen tåler det og kjenner meg. Han holder armene kontrollert foran seg, men han lo. Befriende start:

Ei som ikke var fullt så lystig, var denne dama. Mamma’n min. Hun grudde seg veldig til denne dagen. Hun skulle så gjerne ha ønsket å dele dette med pappa.

Jeg satt sånn at jeg fikk til å holde ett lite øye med henne. På ett tidspunkt møttes blikket vårt og hun rister på hodet. På ett annet, så ser jeg at hun holder seg fast i benkeraden foran. Stakkars….Jeg hadde så lyst til å reise meg. Hun kom bort til meg etterpå og tok tak i begge hendene mine. Hun er iskald. «Det ble ikke så lett dette, « sa hun og gråt. «Jeg vet. Dette er en sånn dag man føler seg litt alene på, om man ikke har noen ved sin side. Jeg har også følt meg veldig alene i dag», sa jeg. Men hun er sterk, hun kom seg gjennom og har ingenting å skamme seg over. Stolt av deg, mamsen!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Selve gudstjenesten var dørgende kjedelig. Presten som gjorde så godt inntrykk sist, stod bare og leste og det hele ble veldig upersonlig. Og når begynte vi å s y n g e fadervår?? Svogeren min:» men…må man ikke være konfirmert for å bli prest?» Jeg lo godt. Presten er ung og dette var….urutinert. Organisten berget hele gudstjenesten for min del, han er knallgod. Ikke ett like mektig postludium som sist, men joda. Han enset nerven og jeg måtte ta ett godt magadrag i dag også. 
 

Selve dåpen var rørende. Barnebarnet mitt  var helt stille og det var ett mektig øyeblikk. Lillebror var gudfar og han er av den stille typen. Men han var så stolt og i dag var han tryggere i det han holdt henne:

Og jeg? Farmor nøt hvert øyeblikk hun fikk med henne i armene sine:

Jeg valgte til slutt denne kjolen. Den kjøpte jeg i Kristiansund, samme dag som jeg fikk vite at vi ventet på ei jente. Faren min er født i denne byen og sånn var han med meg, på min måte. 

Ser du nøye etter, har jeg hjerteøredobber i ørene. Det har jeg hatt hver dag siden jeg traff Tommy. Ett eller annet med hjerter på. I ørene eller på sokkene. Det kommer jeg ikke til å gjøre i morgen. Det kan se ut som det ble ett heftig, men kort kapittel. Jeg har helt klart noe å jobbe med når det gjelder kommunikasjon. «Det er ikke det du sier, det er måten du sier det på.» En gjennomgangstone, en setning jeg nå må ta til meg og jobbe med, hvis jeg skal få det til å fungere med noensomhelstiheleverden. I en samtale med sjefen min tidligere i uka: «Du er tydelig, kan tidvis være ganske skarp. Samtidig så har du ett utrolig stort og varmt hjerte. Det er en sjelden og GOD kombinasjon!« Så det fungerer for noen, det fungerer i….rollen. 
Men så er det sånn da. At handling prater høyere enn ord. Når du opplever at avtaler blir avlyst og det viser seg at det er ett mønster der, allerede etter en måned…Da føles det hele som ett nytt møte med nok en egoist. 
 

Hva er det med folk som bare ser på motparten, men ikke tar ett godt blikk på seg selv? Hva hjelper trygging pr chat, når det du erfarer i virkeligheten, er det motsatte? 

Men det går fint. En rar søndag går mot slutten. Ei ny uke er i ferd med å begynne. Jeg lærer stadig og jeg må gjøre noen endringer nå. Likevel vil jeg fortsette som før. Jeg gir meg ikke før jeg møter han som vil gjøre denne jobben sammen med meg. Som trygger i praksis og ikke bare på papiret. Jeg har hvertfall vært ærlig. Jeg har aldri sagt noe annet enn at jeg ikke er enkel. Jeg gir meg ikke før jeg finner han som rydder plass fordi han vil, ikke fordi han føler at han må. Jeg vil bevege meg fremover. Med eller uten den rette. Med bestemte skritt. 

I løpet av denne uka forsvant det litt. Smilet. Ting snur fort. Denne gangen fra en kant jeg ikke så det komme. Nå er det ingen tvil. Vi er på kant og kantene er skarpe. Jeg kan selv være nokså skarp, men ikke så skarp. I ord kanskje, men ikke i handling. 
Jeg får bare prøve å rette meg opp så godt det lar seg gjøre. Holde fast. Støtte meg på flokken min. Dette er vondt. 

Jeg hadde sett sånn frem til dåpen til barnebarnet mitt på søndag. Nå ser jeg bare frem til den er over. 
 

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Siden sist har jeg sittet i karantene. Jada, det ble min tur også. En telefon fra Matsentralen. «Hei, jeg ser du har time hos oss i dag. Jeg ringte for å si at vi stenger fra i dag, da vi har hatt ett tilfelle av Corona hos oss.» Litt småstressa der med det samme. «Javel? Når?» «Forrige torsdag, men da var sikkert ikke du der?» Hjernen løper løpsk. Torsdagene er de dagene jeg henter mat der! «Ehh jo, det var jeg.» « Åja, men da ringer nok Smittesporing, vi har hvertfall gitt fra oss alle opplysninger om hvem som var her den dagen.» Helvete!! Ingen telefon derifra, det var da veldig rart? Rakk ikke tenke tanken, før telefonen ringte. Joda, det var Smittesporing og karantenen var ett faktum. Samtalen var grundig og gjennomgående. Kollegaen min noterte underveis, det føltes trygt. Med kollegaen min sitt øre og penn, var jeg trygg på at jeg hadde fortalt alt og at jeg fikk med meg beskjedene Smittesporing ga. Jeg bestilte tom time til test før jeg dro fra jobb. To ganger måtte Smittesporing konferere med legen og det var i fht om hvem som skulle sitte i karantene. «Kun du og hun du var sammen på Matsentralen skal i karantene» Og når jeg sa at jeg bodde i en annen kommune. »Ja, du kan sette deg på toget å dra hjem» Puh! 

Jeg hadde vært hos Turtelduene og selvfølgelig vært helt oppi ansiktet på frøken Fryd. Faen assa! Tenk om? Hva hvis?! Jeg fikk så vondt….jeg gråt når jeg ringte mamma fra togstasjonen. Skulle noe skje og det var min feil…det var ikke til å holde ut. Men det var bare å puste med magen og få denne testen unnagjort. Lettere sagt enn gjort. Teststasjonen befinner seg på en militærleir, nærmere Verdal enn Levanger. Med streng beskjed om ikke å kjøre kollektivt og ikke har jeg bil. Akkurat. Snakk om tilrettelegging. Flaks for meg at jeg har engler til venner. Det ordnet seg og 10.50 presis var vi der og det var min tur. 
Jeg hadde grudd meg veldig for pinnen i halsen, da det verste jeg vet i hele, hele verden, er å brekke meg. Det gikk alldeles strålende. Pinnen i nesa derimot…Godt voksen dame, utførte testen. Blid, omsorgsfull og varm. Hun var forsiktig og småpratet med meg hele tiden. Ba meg legge hodet bakover mens hun førte pinnen oppi det som føltes som….hjernen?! Plutselig syns jeg at jeg kjente en finger som strøyk meg over kinnet. «Nå er jeg helt oppe og skal snart ta den ut, men det er nå det blir ekkelt. Jeg må vri litt på den før jeg tar den ut» AU!! «Pust med magen, pust.» Når det var over, måtte jeg spørre. «Men…strøyk du meg på kinnet? Så god du er!» «Klart man må være god med folk», fikk jeg til svar. Hjelpes. Det var dette jeg satt igjen med. En ekkel sak av en test, men denne damen gjorde det hele til en god opplevelse. Snakk om psykososial førstehjelp i praksis, dette kommer jeg til å huske. 
Så da var det bare å vente og sjelden har noe negativt vært så positivt:

Som en følge av dette, ble det hverken bursdager eller standup, nå strammer jeg enda mere inn. Neste helg er det barnedåp og jeg risikerer ingenting. Den skal jeg ha med meg, det betyr hele verden for meg å få være der. 
 

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Storebror er så fin nå, helt symptomfri. På siste pårørendesamtale var han veldig tydelig på at han ikke føler for å gå til samtale lenger. Han føler seg for frisk til å gå i behandling om dagen. Samtidig har han bedt Levanger om å henvise han til DPS i Trondheim og han ønsker å få tilbake det samme teamet sitt. Realist. I fht at det kan bli behov. I fht at da er det viktig at det står noen og tar i mot. Han er i forkant og med det, trygger han veldig. Så da ble det sånn. Jeg har sjelden hørt han så tydelig. «Nå var du bra bestemt der inne,« sa jeg etterpå. « Klart det, jeg er da sønn av mora mi«, sa han. 
 

Etterpå dro vi på dette søte bakeriet:

Vi feiret med boller og brus og bestilte dåpskake før han dro på jobb. Tok dette bildet og oppdaterte heiagjengen på FB:

Vi har så mange som heier på oss og vi er så takknemlige for det. Det styrker å dele og gi dette ett (to) ansikt. Det er ikke minst viktig å vise at det er mulig å reise seg igjen. Bare den som har vært i helvetes forgård vet hva dette koster. 

Lillebror skulle vaksinere seg i går. På ett- årsdagen for lockdown, skulle det vært hans tur. Blodpropp og ekle bivirkninger av vaksinen satt en stopper for det, så da får vi bare vente litt til. 
 

Jeg har opprettet kontakt med Verdal fengsel og der har de startet opp ett nytt, kjempespennende prosjekt og de sier de ser frem til å få meg med på laget. Gleder meg veldig! Vi må bare bli ferdig med Den Store Barnedåpen først.

Jeg kunne ha fortalt dere om Tommy, men han skal jeg holde for meg selv en stund til. Han er helt….unik. Jeg må bare forsikre meg om at han fins på ordentlig først. Jeg tror det blir riktig å kalle oss Tommy&Tigeren. Jeg kan kanskje gå fra tiger til villkatt, men jeg blir aldri pusekatt. Han har allerede hilst på Tigeren. Det var ett møte som ble…annerledes. 

Vår, sol og gode dager:

Livet smiler! 

Når jeg så dette bildet på FB i dag, så slo det meg. Jeg tenker ikke så mye på det om dagen. En helt vanlig ung mann, på jobb. Skiller seg ikke spesielt ut. Bittelitt langhåra og vilter sveis, men det har mamsen fikset nå:

Pappakropp har han også fått. Han holder seg fortsatt symptomfri, men merker at det er vanskelig å konsentrere seg og huske når han er sliten. Han kan ha vært på besøk og når han har dratt, så slår det meg: «Oi! Nå tenkte jeg ikke på det.» Det er som å ha besøk av…hvem som helst. I den grad jeg senser snev av det, er når jeg er hjemme hos dem. Sliten småbarnsfar til tross, dette går så fint. Du ville ikke ha tenkt over det og nå slipper det litt taket i meg også. Litt.

Frøken Fryd er snart tre måneder:

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Kan nesten ikke tro det og jeg fatter heller ikke at vi skriver 1. mars i dag. Hvor ble februar av?? Det nærmer seg barnedåp, det blir stas. Kirka er åpen for hundre stykk, så da blir det plass til alle og vi får også til å holde selskap. Puh! Da kommer farfar også og det ser jeg frem til. Han bor i Bergen. Nå har jeg ikke sett han siden Storebror ble syk, da var han i Trondheim og vi hadde ei helg hvor han absolutt skulle gå ned memorylane. Han skulle se og ta bilder av alt! Der vi bodde, barnehagen, Utsikten… Skikkelig mimrehelg, koselig var det. Vondt, godt og nesten snedig å oppleve hvor lite fremmede vi var for hverandre etter så mange år uten noe særlig kontakt. Fin fyr, han er ikke den verste å dele hverken barn eller barnebarn med. 
 

Og se hvem som kommer til denne lille byen! En av Norges beste standup- komikere. Han er så ironisk og tar ting så til de grader på kornet, jeg ler meg skakk! Helt herlig at det begynner å åpne litt nå, å gå på konserter er vel det jeg savner aller mest. Selv om ei skikkelig latterkule heller ikke er å forakte. 

Men først skal jeg jobbe, jobbe litt til og feire ett par venninner sine bursdager. Og på fredag som kommer….stor dag på jobb. STOR! Jeg er sprekkeferdig, men må vente. 

Ei rolig helg ble tilbringt i Levanger, jeg har hatt skikkelig behov for å ta meg igjen. Men nå er det på’n igjen, lang uke venter. I den grad man roer ned når man får barnebarn, så stemmer ikke det her. Jeg ser sånn frem til jeg kan ha henne litt alene, til det bare er oss to. Da kommer det godt med å kunne være til stede, bare være her og nå, det skal nytes. Den tid….gleder meg skikkelig. 

Ny uke, ny togtur:

Fin ukestart fra travel farmor ??