Ett nydelig vær hele helga. Levanger leverer! Jeg har vært ute absolutt hele tiden. Jeg har gått Levanger på kryss og tvers, jeg har nytt hvert minutt:
Jeg har gått, jeg har ledd, jeg har lekt. Jeg opplever nå en frigjøring av energi av en annen verden. Jeg var i ferd med å finne balansen etter bruddet med Mannen også traff jeg Tommy. Det var helt magisk….til tenkepause nummer en. Som føltes helt fair. Fordi da hadde også jeg behov, for å ta en ekstra kikk innover. Men da begynte nok denne frøkna å kjenne på usikkerhet. Og det har det vært nok av. Jeg tåler det ikke. Enda viktigere, jeg vil ikke ha det. Så enn så vondt dette var, så kjennes det ut som jeg har blitt kvitt noe mer enn at jeg har mistet det. Kroppen sier i fra når den er klar. Og nå….er jeg der. Overmoden, faktisk!
Det er viktig at man kjenner etter. Sette grenser, kjenne sin egen verdi. For når alt kommer til alt…så fortjener jeg bedre.
I dag! Ringte Lillebror og fortalte at han hadde fått jobb. 100% stilling i Trondheim kommune. 37 søkere og de valgte han. Storebror fikk samme nyhet på bursdagen min. Disse to….lager både kråketær og grå hår. Men Gud så heldig jeg er som får følge disse så tett. Mammahjertet banker. Hardt! De tar ansvar, de kommer seg videre. De fikser livet. Det gjorde at jeg reiste meg. Jeg kjente bare hvordan det var noe som nærmest fysisk tok tak i nakkeskinnet mitt. Nå! Frøken Sæther- er det din tur!
De siste dagene har vært tøffe. Jeg har gått ned like mange kilo som de dagene vi legger bak oss siden sist. En real kjærlighetssorg, rett og slett. Jeg sliter som vanlig med å forstå….men det må jeg slutte med. Det endrer ingenting. Det fører ikke noe godt med seg. Men gutta mine fører godt med seg. Det er der fokuset skal ligge. Storebror kom i dag og lånte bort ett øre og hjalp meg med å handle. Lillebror sendte meg en sang:
Nok nå. Perspektivet på riktig plass også…ut på tur. Det var så herlig å kjenne på litt overskudd og energi, en sårt tiltrengt luftetur. Først en tur i solariumet:
I mangel av noe annet, så klemte jeg ett tre. Jeg vet. Rart…men du burde prøve det. For kjenner du etter, så avgir det varme.
Jeg skal begynne å gå igjen. Først bortover, så oppover. Jeg skal ta meg selv tilbake. Kan Storebror reise seg etter alt som har vært, kan jeg. Kan Lillebror fikse det han gjør som 20- åring, kan jeg. Ærlig talt. Takk for inspirasjon, gutta boys. Og takk en eller annen, for at jeg fikk dette NÅ!
Siden sist har jeg hatt bursdag. Corona satt en stopper for normal feiring i år også. Men jeg koste meg. Med alle hilsningene, sosiale medier er gull i slike tider! Med besøk av Storebror og lille Frøken Fryd. Og hun er virkelig en fryd. Stort smil, masse babling og ett veldig levende og våkent, nysgjerrig lite vesen. Fire måneder i dag. Den største gaven stod storebror for. Han har fått seg jobb. 100% som vernepleier i Trondheim kommune. Jeg trodde ikke det jeg hørte. Han er tilbake….Hadde du sagt dette til meg for seks måneder siden….Innlagt og så syk, så syk. Jeg er så stolt, jeg har troa på at det vil gå denne gangen. Virkelig. Han er tilbake!! «Dette skulle jeg ønske at jeg kunne fortalt morfar» Jeg vet. Jeg vet også at han sitter med tommelen opp. Ett eller annet sted fra, så følger han med oss.
Lillebror har møtt ei jente. Hun er dansk og de jobber sammen. Hun skal tilbake til Danmark til sommeren og han vet ikke hva han skal gjøre. «Jeg blir så usikker, vi klikker så sykt. Holde igjen eller bare nyte den tiden vi har sammen?» Så vanskelig å gi gode råd….hjertet blør litt. Fordi jeg ser at han ikke greier det. Å holde igjen.
Jeg avsluttet forholdet til Tommy, det ble kort prosess. Bedre å rive av plasteret. Vondt til å begynne med, men går likevel raskere over.
Snipp, snapp, snute. Tommy& Tigeren er ute. 51 år og tryggere. Sterkere. Finner seg ikke i mere tull. #jannichekan
Og helt ærlig. Denne øya var ikke mye å skryte av. Lite å se, lite å gjøre. Her kjørte man vel mest….i ring. Men vi koste oss. Er det noe denne frøkna og jeg er god på, så er det å være på tur. Vi ser humoren i det meste og det er alltid god stemning. Kjempefin dag i gråværet! Tommy kom på middag og jeg hadde laget lammekoteletter med grønnsaker og stekte poteter. Han sa det var første gangen på flere år at han hadde spist noe tradisjonsrikt i påska og påstod at det var nydelig. Jeg takket min frivillige i kjøkkengruppa på jobb som hadde tipset meg om følgende rett:
Ser man det, ser man det….#Jannichekan!
Det toppet seg likevel da Storebror kom på besøk med frøken Fryd. Det var første gang han tok henne med seg noe sted på egenhånd og var litt spent. Og det gikk så fint! Hun slo seg til ro og var i storform. Snart fire måneder og skyver skikkelig fra med bena når hun sitter på fanget. Denne frøkna er det fart i. Når vi stod og så utav vinduet gikk øynene og hodet nesten rundt. Hun er både våken og nysgjerrig og legger merke til. Når hun skulle sove kom papsen litt til kort og hun gråter og gråter…Jeg spurte om jeg kunne få prøve og legger meg ned ved siden av henne, stryker henne over kinnet og småhvisker inn i øret hennes. Tårene mine triller da hun sovner etter fem minutt. Hun er så liten, så fin og så intetanende. Det er overveldende å tenke på at dette lille vesenet har en del av meg i seg. Beskyttelsestrangen er stor, kjærligheten enda større.
I dag har jeg tilbringt dagen alene. Det var fantastisk godt etter ei utrolig fin, men «travel» påske. Jannichetid gjorde seg nå. For kropp og hode blir sliten av stimuli, sterke følelser og inntrykk. Det gir en følelse av å være utmattet, selv om det kun skjer gode ting om dagen. Systemet reagerer. Det er frustrende. Å være lykkelig og ha det så godt….også kjenner du likevel at energien ikke er der den bør være. Jeg har vært nyforelsket før og som kjent, har man jo all verdens krefter. Man sover ikke, spiser ikke, men man føler seg like fordømt uovervinnelig. Denne gangen er det annerledes. Fordelen er at det fører til noen samtaler vi ikke ville tatt ellers. På en måned har Tommy spurt, prøvd å sette seg inn i, tilrettelegge og innrette seg mer enn…forventet. Som en vegg holder han meg inntil seg og bare stryker og småprater. «Kan det være at du nå føler på en trygghet du har manglet i livet ditt?» Innertier.
Ei deilig påske er over. I morgen er det tilbake til hverdagen igjen og den liker jeg aller best. Jeg savner kollegaene mine, jeg savner ungdommene, jeg savner rutinene. Fin ukestart der du er 🙂
Det var så godt å gå å legge seg. Etter en ‘sånn dag’, gjør det seg med ei god natt søvn. Jeg sovnet med en gang og våknet av ett mareritt av sjelden karakter. Vill kamp, hodeløse kropper overalt. Meg i midten. Jeg våknet og greide ikke å roe meg ned, jeg fikk ikke kontroll på pusten. I halvørska griper jeg telefonen, jeg griper etter noe jeg opplever som trygt og godt. Jeg strekker ut ei hånd. Jeg ringer Tommy.
Dette er for bra til og ikke prøves ut. Jeg kjenner at dette vil jeg ikke la gå fra meg uten å ha gitt det ett ærlig forsøk. Han tar i mot og det føles som å ha fått en sjanse til.
Jeg drar på jobb. Jeg går innom bruktbutikken i bygget jeg jobber og ser etter litt påskepynt:
Hjem fra jobb på onsdag og rett på husvask, handling og pynte litt til påske.
Kryssordblad var obligatorisk på hytta. Mamma, lillesøster og jeg med hvert vårt, men likevel det samme kryssordbladet, med kun ei kryssordbok på deling. «Hvilket kryssord holder du på med nå? Kan du ikke løse denne? Det er noe jeg ikke får til her. Kryssordboka, hvem har den nå?!»
Godis hører med. Masse!
Tommy kom tidlig i går og min skjærtorsdag…ble helt fantastisk. Praten går i ett, latteren sitter løst. I mine øyne blir han bare finere og finere. Det er snedig å observere hvordan det virker som han ikke legger merke til noe rundt seg. Radioen står på hele dagen, kun avbrutt av nyhetene på TV på kvelden. Jeg switchet litt og satt på Harry Potter i bakgrunnen. Med scener med litt høy lyd justerte jeg lyden. Slo av tv’n, satt på radioen igjen og ingen kommentarer på lydnivået, type musikk eller at radioen hadde stått på hele dagen. Han prater en del, men der er vi like gode. Han er 100% til stede og jeg kan få en følelse av at grunnen til at han ikke biter seg merke i noe annet, er fordi han er så opptatt av….meg.
Vi spiste ost&kjeks, vi spilte yatzi og ga oss da vi hadde vunnet en runde hver. Påskehusfreden lenge leve, må vite! Vi oppdaget at kirka var åpen og vi bestemmer oss for å gå over gata å tenne lys for fedrene våre. Vi mistet begge pappa’n vår for ett og ett halvt år siden. Det er som å komme inn i ett annet univers. Det er en sånn sjelden varme i denne kirka. Organisten er på plass denne kvelden også. Presten sin stemme i det han gir noen nattverd. De store alterlysene som er tent, lysene vi tenner. Det gir en atmosfære og en ro som er så god å kjenne på. Vi setter oss ned. Bare sitter der litt, tar inn stillheten.
Levanger kirke på snei, en sen skjærtorsdag.
Jeg har ledd sånn at jeg er nå 100% sikker på at magemusklene mine fins der inne, jeg har delt og vi rykker stadig fremover. For det er avgjørende. Det ble styr med både barnedåp og Tommy og når jeg registrerer hvordan kroppen reagerer, når utmattelsen blomstrer opp….#likerikke. Jeg har jobbet altfor hardt til å falle tilbake, jeg er kompromissløs på at jeg ikke skal dit igjen. Den viktigste personen i mitt liv, er meg. Det må gi mer enn det tar.
Sliten, men varm i hjertet i dag. En liten strekk må til.
I kveld kommer en venninne på overnatting og i morgen satser vi på en liten ferjetur og roadtrip, en aldri så liten påsketur der altså!
