I dag valgte Storebror en annen strategi. I dag tror jeg han forstod at det begynner å bli nok. Aller helst, så begynner han vel å lande. Det  ble en ny konfrontasjon for noen dager siden. Han sier mye nei, han sårer. Han har ikke egne meninger igjen. Han er uflidd. Han har pappakropp, har flyttet inn i den grå joggebuksa og steller seg ikke lenger. Håret ser alltid fett ut og han går for lenge mellom hver hårklipp. Men det verste er tonen, holdningen hans. Jeg lover. Hadde han ikke vært sønnen min…Det er ufattelig krevende å være bipolarmamma. 

I dag. Ny episode. «Vet du. Blikket ditt er så full av forakt når du ser på meg at det skremmer meg«, sa jeg. Jeg satt bare og stirret tomt foran meg. Ville gå, men kom meg ingen plass. Han gikk å la barnebarnet mitt og satte seg ned ved siden av meg og holdt rundt meg når han kom tilbake. Vi fikk en fin prat, vi gråt skikkelig begge to. Han aner ikke hvorfor jeg gråt, jeg vet hvorfor han gråter. Denne gutten bruker alt han har av energi til å opptre friskt. Til å tilstrebe seg det alle andre har. Til å fungere normalt. Til å klare seg selv. Full jobb, familie og alt det samfunnet krever for at man skal kunne kalles velfungerende. Han trives og får gode tilbakemeldinger på jobb, han har ei datter som stråler og forholdet hans fungerer. 

»Jeg er frisk nå altså mamma», sa han i dag. Jeg savner bare morfar så veldig.» Jeg stivnet, men bare nikket og holdt hardt rundt ham. 
 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ett gjennombrudd? Nå løsner det, nå ordner det seg kanskje? Nå blir han kanskje seg selv igjen? Det kommer aldri til å skje. Han er godt medisinert og manien og depresjonen er godt kamuflert. I en vegg av preparater som døyver. Men det er der og sånn vil det alltid være. Dette er sånn det vil bli. 

Jeg avskyr manien, jeg kan ikke fordra depresjonen. Jeg hater diagnosen, han er mye mer preget enn hva folk tror. Men han fungerer og han klarer seg godt i livet. Jeg er så stolt av han oppi alt. 

Dette har blitt en relasjon jeg tidvis må holde langt på avstand, for i hele tatt å fungere selv. En relasjon som likevel er så nær og sterk at når nedturene kommer, så er det kun morfar og mamma som hjelper. En relasjon som vi begge innimellom bare vil drite i, men samtidig en relasjon som ikke lar seg knekke av noe som helst. Jeg er rolig, men likevel ikke. Jeg er trygg og livredd på samme tid.
 

I morgen skal vi feire mamsen sin bursdag. Med mors hjemmelagede kjøttkaker m/kålstuing da, gitt! Mannen kommer hjem- ligger an til å bli en fin, fin søndag ?

Jeg tror det er den sterkeste følelsen jeg har om dagen. Om det meste. Jeg er litt lei. 

Jeg er lei av jobb. Jeg er lei av å blø. Jeg er lei av å være bipolarmamma. Jeg er lei av psykisk helse. Jeg er tom litt lei av å holde kurs. Jeg er lei av å være en ressurs. Jeg savner og bare være meg. Men vet du hva jeg savner aller mest? Jeg savner å ha fritid. Som i tid til å gjøre hva jeg vil. Tid til å gjøre ingenting.

Det kan fort gå troll i ord. Jeg vet ikke om jeg har jobb fra 1. januar og svaret lar vente på seg. Vi er to som venter på svar og kollegaen min går foran meg. Hun vil få den stillingen som det først blir gitt midler til også får jeg svar i neste runde. Men nei, jeg stresser ikke. Litt lei.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Jeg har fått operasjonsdato og nå skal blødningene til livs. Jeg gruer meg, dette blir vondt. Men jeg prøver å fokusere på resultatet. For Gud bedre, nå er jeg lei. 
 

Kurshelg forrige helg og jeg holder tøffe kurs. Det er givende, men jeg har ikke følt meg som ett menneske før i dag. Fullstendig utslitt, både psykisk og fysisk. Og nå begynner jeg og slites. Mellom det å være ett talerør og behovet for å være stille. Det eneste bilde jeg tok hele helga var av suiten vi bodde i: 

Løsningen? Den ligger i meg selv. Valg som taes. Hver eneste dag. Den berømte balansen. Ansvaret er mitt. Hvilken rolle i livet vil jeg spille? Vil jeg være noe for noen andre eller vil jeg være noe for meg selv? For akkurat nå….er jeg like sårbar som jeg begynner å bli hardhudet. Jeg er lei. 
 

Det handler om å få tilbake det man gir og nå befinner jeg meg på ett sted som hvor det ikke kun navigeres etter lyst. Karusellen snurrer, men jeg er i ferd med å slippe taket. Ganske befriende det også egentlig. For vet du hva jeg glemmer, men hva kroppen husker? Jeg er pårørende oppi dette. Jeg veileder og lytter til ungdommer og frivillige, mens jeg selv har så mye som ikke er bearbeid inni meg. Jeg tror ingen helt forstår hva dette koster meg. 
 

Jeg tenker at det er helt greit. Det er ikke spesielt godt å gå rundt å ha det sånn, men det er veldig fint å kjenne på følelsen. Svarene gir seg selv også får man handle deretter, sette de grensene som tvinger seg frem. For når alt kommer til alt….så blir man også lei av å være lei.