I går kveld hadde vi avskjedsfest for ei på kjøkkengruppa på Fellesverket. Pga ferietid ble vi bare fem stykker. Fire rutinerte og ei helt ny. Hun er så fersk at hun enda ikke står på turnus. Hun venter på godkjent politiattest og hun prater ikke ett ord norsk. Jeg syns det var tøft av henne å dukke opp. Det gjorde hun mye pga denne mannen her:

Han er aktivitetsleder og dermed sjefen for denne gruppa. Han er latinamerikaner og det skulle du ikke tro. Rolig, lojal, noe så sjeldent som punktlig, han eier ikke temperament og har ett veldig lite auroritært lynne. Lun. Han er utrolig dyktig på kjøkkenet og virkelig til å stole på. Han er inkluderende og tenker på alle. Han har en veldig….høflig adferd. Han var den første jeg tenkte på når jeg hadde behov for ny aktivitetsleder. Han er lett å overse, han tar ikke så stor plass. Men denne mannen fortjener å stå fremst, han er mest vant til å stå bak og jobbe i det stille. Så vi jobber litt med tydelighet og jeg er sikker på at han vil få det til, han må bare bli tryggere i rollen. Jeg kunne ikke hatt ei bedre  høyre hånd om dagen. 
Han smiler mye, men jeg har aldri sett han le. Jeg hadde kjøpt med tullesolbriller til alle og når han fikk sine…han lo. Og lo og lo. Den selfien av hele gruppa tok sin tid, han greide ikke samle seg. Jeg: «hva er det? Det var ikke sååå morsomt!» Det smitter jo sånn også- om ikke annet en veldig lattermild start. De grillet marinert lam m/ hjemmelaget potetsalat og serverte pavlova til dessert. De er altså så flinke! Nydelig var det. «Nei! Nå tar vi på brillene også tar vi en skål», sa jeg litt utpå kvelden. Og der var han i gang igjen. Han drakk ikke en dråpe alkohol,  bare så det er sagt. Han holder på å le seg i hjel. «Men altså. Ler du for at du syns de var så blodharry, eller? Litt sånn typisk norsk?» Han ristet bare hode og er selvfølgelig altfor høflig til å være ærlig. Jeg smiler mest av dette når jeg tenker på kvelden i går.  Han flyttet på vinglasset mitt når jeg ikke fant lighteren min og når jeg maste om brillene mine når det viste seg at de satt på hodet og når jeg var på do, hadde de gjort seg skikkelig flid. Da var både vinglass og flaske godt gjømt og jeg ble sendt ut på tampen brenner. «Jeg satte ned foten når de begynte med Pepsi Max’n din jeg Janniche! Var redd du ikke ville ha humor på den!«, sa hun ene. Rakkere med min egen aktivitetsleder i spissen. Herlig å se litt andre sider av folk, så godt å se denne mannen le. Jeg syns også det var helt innafor at han tør å herje litt med sjefen sin, det er ett tegn på trygghet. Lurt smil og en pekefinger i været når han flyttet på glasset mitt, ikke ett ord. En sånn stillferdig måte og kommunisere på, men akk, så kraftfull. Fascinerende væremåte. Det er noe med mennesker som ikke har så høyt volum på stemmen. Det skal bli oppriktig spennende å se hvordan han vil fungere som leder, hvordan han vil løse oppgaven. 
En kjempefin kveld med gjengen og i dag ble det sofatjeneste på denne frøkna. 
 

Jeg har fått time på DPS og selv om timen er langt ute i august, så er det noe med å vite at hjelpen venter. Råd og veiledning ligger der fremme ett sted. Fortsatt ikke ett ord mellom Storebror og meg og i morgen kommer han hjem fra ferie og skal begynne å flytte. Svigerdatter og frøken Fryd er fortsatt på ferie og han har leid seg bil og fått noen kompiser til å hjelpe seg. Jeg vet at han gruer seg til å kjøre flyttebil og jeg vet at det alltid blir mer enn man tror. Jeg trøster meg med at han ikke er alene. Det er godt å prate med Lillebror: «Ikke gråt mamma, han er der» Stillferdig kommunikasjon her også nå. Egentlig den mektigste kommunikasjonsformen av dem alle. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Søndag og ny hviledag i morgen. Fortsatt god helg der ute 🙂

Som ei druknet katt dukket jeg opp på visning. Og da mener jeg druknet. Jeg går fra jobb i sol og blå himmel og på vei mot Ila, begynte det å regne. Det tok ikke lange stunden før det eskalerte og regn gikk over til styrtregn! Gatene ble til elver og jeg så ingenting foran meg, ikke en dritt. Gispet når vinden tok tak og regnet føltes som piskeslag. Tar tak i døra til Brannstasjonen i håp om ett avbrekk, men nei. Stengt. Spør to damer om veien og jeg er heldigvis like i nærheten. For en tur…men jeg fortsatte å gå.

Altså. Du har våt også har du klissvåt. Disse skoene tørket ikke på to dager. Jeg har aldri opplevd maken…Også så lekker! Må være den beste entreen jeg noen gang har gjort.  Jeg tror ikke det var det at jeg lignet på ei druknet katt som gjorde at jeg ikke fikk leiligheten. Denne huseieren liker katter, hun har to stykker. 
 

En venninne tipset meg om denne leiligheten 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Altså. Murvegg! Virkelig? Jeg skrev på den i dag, men har en mistanke om at det ikke bare er jeg som liker denne. Men den som intet våger…

Det har vært godt å være på jobb. Jeg har kost meg, selv om varmen gjør at ting går litt tregt og det ikke har vært fullt hus.  Ungdommen henger nok like godt i parkene og på strendene de nå- full forståelse. Men vi som har vært der har kost oss og både mandag og onsdag var jeg alene som ansatt hele kvelden. Liker det jeg! Jeg har tapt i yatzi, jeg har vært en del på kjøkkenet og jeg bruker mye av tiden min på samtaler. 

Selv gikk jeg glipp av en samtale i dag. Det har vært sykt travelt og når jeg så DPS hadde ringt, var jeg snar til å ringe opp igjen. «Han har skrevet på skjermen at han har prøvd å ringe deg og at han vil prøve senere.» Så nå blir det å gå med telefonen i lomma. Denne samtalen har jeg behov for. 

I kveld har jeg hatt besøk av en venninne jeg nesten ikke har sett på ett år. Hun har vært veldig koronaredd og begynner nå å tørre litt mer. Ett stort, godt skritt. Det var helt nydelig å se henne igjen. I morgen kommer Lillebror på middag. Han har bestilt hjemmelaget pizza og får viljen sin mot at han kjører meg på grillparty etterpå. Ei på kjøkkengruppa på Fellesverket slutter og jeg gleder meg skikkelig over at det er mulig å være sosial på den måten igjen. Det går jevnt og jeg henger greit med. »Ikke stopp, bare gå Janniche. Bare gå.» Hode er sterkt, samtidig som det tidvis er pakket inn i bomull. 

Snart fredag og nå er det slutt på hjemmekontor for vår del. Jeg har ikke hatt tid til å åpne pc’n i dag, så i morgen blir det faktisk skjermtid på kontoret. Det går fremover det her. Det er fordelen med å fortsette å gå…Om du så går to skritt frem og ett tilbake. Så går du fremover. Alltid. 
 

#tilbakemenlikevelfremover 

Jeg får ikke sove i natt…så da er det like greit å stå opp og få noen tanker ut av hodet. 
Jeg er veldig spent på morgendagen. Da skal jeg på visning. Beliggenheten er perfekt, leiligheten ligger i Ila. En kjempefin bydel sentrumsnært Trondheim. Den har mye som tiltaler meg. Du har Ilaparken, hvor jeg og lille frøken Fryd kan gå ut å leke hvis jeg skal passe henne. Du har Brannstasjonen, en liten kafé/ bar hvor det er intimkonserter om jeg skulle føle for litt påfyll av det slaget. Og det gjør jeg rett som det er. Du har Lille Skansen, hvis jeg skulle føle for ett glass vin og litt sjøluft. Også ett behov som tidvis melder seg og gjør godt. Du har Ilsvikøra, en ny og spennende del av bydelen. Bymarka- hvertfall begynnelsen på den. Det er ikke langt til Theisendammen og Våttåkammen- også ett behov som heldigvis  har begynt å melde seg igjen. Jeg har ikke sett bilde av leiligheten. Det var en gammel klassevenninne som kontaktet meg gjennom det jeg la ut på FB. Hun som eier den bor i 1. etg, den som leies ut ligger i 2. etg og det var visstnok en veldig koselig bakgård som hørte til. Så langt helt perfekt, så langt høres den ut som noe for meg. Jeg tør ikke bo på bakkenivå så lenge jeg bor alene, det føles tryggere litt oppi høyden. I tillegg til at den ligger litt ‘innklemt’- jeg har stort behov for skjerming. Jeg har stort behov for følelsen av å være litt bortgjømt, ha ro og fred når jeg er hjemme. 
De er gamle disse bygårdene. Sjarmerende, men dog. En venninne som nylig var på besøk på Levanger, sa jeg bare måtte glemme den siste referansen på leilighet. »Du kommer aldri til å få en leilighet med en sånn standard så sentralt i Trondheim!« Jeg vet hun har rett. Og det går fint, jeg er da kreativ nok til å få det koselig rundt meg åkke som. Samtidig så er det aldri gøy å gå ned i standard. Men forventningene er skrudd ned på laveste nivå. Jeg ser for meg at jeg må tilbake til marmorplater på badet og at alt er skeivt og skakt. Skrikende farger- Gud forby. Uansett. Leiligheten leies ut for ett år og det hadde vært greit å starte der. Jeg håper både at jeg liker den og at jeg får den, så hadde det vært en ting mindre å tenke på. Da hadde jeg blitt skikkelig glad. 
 

I dag har det vært nesten 30 varmegrader i Bartebyen. Klamt. Men så klar som man kunne bli, var det bare å kle seg i svart og ut med seg. Skylda for bollekinn og dobbelthake tildeles Corona! 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I går, etter jeg hadde vært og hentet, sortert og kastet tingene fra huset i havgapet dro jeg på besøk til en ung gutt som er i arbeidspraksis hos oss.  Jeg var helt ferdig…og ikke motivert. Men jeg hadde lovt det og han trenger en trygg voksen om dagen. Akkurat da hadde jeg det ganske ille, men tro meg- han har det verre. Og denne karen må tåle en del kjeft. Jeg er ikke nådig. Men han trekker seg ikke unna. Han blir like forbannet på meg han. «Åhh! Men du forstår ikke Janniche!!« «Det gjør jeg selvfølgelig. Samtidig som jeg forstår at han ikke vil få seg en jobb om han ikke lærer. Jeg forstår at ingen arbeidsgiver i verden bryr seg om hva han sliter med, så lenge han ikke leverer. 

Og i dag, når jeg kom på jobb, så er han i full gang. Samme klærne som når jeg var på besøk. Mørk, langermet skjorte og svarte langbukser. «Men kjære…har du ikke noe lettere å ha på deg?», sa jeg. Svetten rant av han. «Nei…» Jeg gikk ned og begynte å jobbe, men fikk ikke ro. Opp igjen. «Du? Jeg kom til å tenke på en ting. Det er en butikk rett over gata, det lagerutsalget. Skal vi gå ned å se om de har en t- skjorte? Og kanskje en shorts? Så slipper du å svette sånn?» »Jeg har ikke penger, det vet du godt!», sa han. «Slutt og furt og kom!,» sa jeg. 
Vi fant ikke shorts, men vi fant en t- skjorte. Hvit, helt enkel og gjorde tilværelsen litt bedre, akkurat da. «Janniche. Du må være den mest omsorgsfulle personen jeg vet om- tusen takk.» I dag kostet lykken kun en 50- lapp. 

Jeg er så glad i denne jobben, jeg elsker disse trollene. Så høyt. Likevel ga jeg sjefen min i dag beskjed om at jeg nå har funnet en ny jobb jeg vil søke på….
 

Jeg ringte DPS i dag også. Joda. Da var det behandleren til Storebror jeg skulle ha samtaler med. De ville gjerne at pårørende pratet med samme behandler som pasienten. «Skal få han til å ringe deg, jeg!» Så enkelt. Merkelig….Men jeg er sikker på at jeg hørte riktig. Lang ventetid og Corona i tillegg, sier alle. Høres helt logisk ut, men jeg opplever at vi får hjelp jeg og jeg ser frem til han ringer. 
 

Fire timer til klokka ringer…En ny dag snart i vente- måtte det bli en fin en 🙂 
 

For ett valg av ferieuke, for en flaks! Sol fra morgen til kveld og jeg har gjort mye. Jeg gikk de turene jeg hadde planer om, jeg fikk gjennomført det meste jeg hadde planlagt. Høydepunktet ble nok besøk av familie fra Oslo. De valgte å bo på Britannia og vi var mye sammen de to dagene. Frokost, to middager, omvisning, sniktitt av suite. Jeg gikk som ett barn med store øyne og syns Trondheims storstue har blitt så lekker! 

Fantastisk å se denne dama igjen. Barndommens beste venninne og kusine:

Og denne kveita kunne jeg ha spist uten å ha tenner- den smeltet på tunga:

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har gjort noe hver dag, jeg har prøvd å fylle på, jeg har ikke stresset. Men nå jeg er helt skutt. Det er slitsomt å blø sånn i varmen, det er grusomt når krampene i livmora setter inn. 
Det skjer rare ting, ting jeg ikke kan skrive om. Jeg er urolig på innsida. Jeg har innsett at jeg trenger hjelp for å takle å stå i diagnosen til Storebror. Han blir bare mer og mer fjern for meg, forholdet mer og mer anstrengt. Virkelighetsoppfatningen hans…dette blir bare vanskeligere og vanskeligere å forholde seg til. Jobbene han søker på. Familien reagerer også på svarene han avgir nå. Den rare, umodne, egosentrerte adferden. Lillebror: «han er nok verre enn vi tror, mamma» Så jeg har nå begynt å løse det på følgende måte. Jeg distanserer meg. Han er på ferie med familien nå og vi trykker liker på innleggene til hverandre, det er alt. Jeg har ikke sendt han en eneste melding på en uke. Det syns han sikkert bare er godt, ingenting tyder på noe annet. Jeg greier ikke mer. Jeg vet han er syk, men han sårer meg like fullt for det. Jeg roter meg helt bort i dette landskapet, jeg får det ikke til. En venninne sa: «det er dette som kalles sorg uten blomster» Det er så sant. Det er så vondt. 

Jeg fikk bildene mine av Mannen i dag. Dvs- det viser seg at de har ligget i bua mi i Trondheim siden februar. Han har bært tingene mine inn og ned i kjelleren og satt de pent på plass i steden for å la de stå ute i snøen. Bildene lå ordentlig pakket inn i bobleplast i ei hylle. Pappeska godt tapet sammen med navnet mitt på. Jeg ble så glad. Jeg bar det opp og ut i sola og begynte å se gjennom tingene og BANG! Der var jeg rett tilbake. Til huset i havgapet. Når jeg åpnet posen med toalettsakene, var jeg på badet. Når jeg så glattetanga så jeg meg selv stå der. Jeg hadde glemt lampa fra gjesterommet. Den likte han aldri, men den er fra foreldrene mine. Hvordan det så ut når jeg kom inn i huset der, hvordan det ble seende ut til slutt. Plaggene. Coop- klærne og nøkkelkortet fra jeg jobbet på nærbutikken.» Ja, jeg jobbet der også ja. Stemmer det!», tenkte jeg. Helt rart. Fortrengt, ute av minnet i syv måneder.  Det var altså en følelse så sterk. Jeg satt på trappa og ristet. En venninne kom. «Men….du har egentlig aldri har hatt kjærlighetssorg over han. Jeg har vel knapt sett deg gråte etter dette bruddet.» Og der var det. Han stakk. Jeg stod igjen med alt alene og det var mye. En unnskyldning kommer jeg aldri til å få. Jeg vet ikke om jeg har hørt han be om unnskyldning for noe som helst. Fokuset ble på det psyke barnet, det nye barnebarnet, finne ny leilighet, få pendlingen til å fungere, økte stillingsprosenten, tok avskjed med NAV. Ferdig avklart. Fremover. Jeg vet ikke om jeg har sett meg tilbake før i dag. Strikken røyk, men bearbeidelsen lot vente på seg. 
I kveld har følelsesregisteret fått kjørt seg. Mye kan sies om oss, men vi har tålt mye av hverandre. Vi fikk frem både det beste og det verste i hverandre. Han var der når Storebror ble syk, han var også veldig snill med Lillebror, han bar pappa til graven. Jeg fikk han til legen, både når det gjaldt hans fysiske og psykiske helse. Der var det en del å ta tak i. Båtturer og kursholding Trøndelag rundt. Hvordan han ordnet når jeg hadde damebesøk uti havgapet. En skitur også, faktisk. Jeg lover. Jeg har knapt tenkt på han. Ikke på en måte som dette, hvor også de gode minnene får plass.

 Mine favorittøyeblikk med denne Mannen var når jeg stod opp om morgenen og han satt i godstolen med bena på bordet, telefonen i hånda og med brillene på nesa. Å se han sitte sånn. Reaksjonen hans når han så meg. Da var han….trygg.

Jobb i morgen. Det skal jobbes, det skal opereres, det skal flyttes, det skal bearbeides, det skal søkes hjelp, før neste runde med ferie. Bare fortsett og bit du, frøken! 

#jannichekan