Da var jobbeventyret til Storebror over. Sykemeldt og deprimert. Han kommer til å slutte, han fikser det ikke. Han er ikke klar. Hverken for å jobbe med mennesker eller for å jobbe 100%. Jeg er redd utdannelsen hans går til spille nå, jeg tror han må begynne på helt på nytt. 
Jeg har vært tøff med han den gangen her, knalltøff. Lite moderlig omsorg. «Hvorfor er du sånn? Jeg trenger støtte!» Du trenger støtte du ja….Vel. Jeg har behov for at du ikke tar avgjørelser etter innfallsmetoden. Jeg har behov for at du reflekterer når du tar avgjørelser. Jeg har behov for at det er noe i mellom av og på. Jeg har behov for at du ikke lyver, hverken for meg eller deg selv. Jeg har behov for at du har en virkelighetsoppfatning som er i samsvar med nettopp det- virkeligheten. Jeg har behov for at du har selvinnsikten og samvittigheten du en gang hadde. Jeg har behov for at du….ikke er bipolar. 

Han er tilbake igjen på NAV. I dialog med veilederen sin, hadde han fått beskjed om å prøve å finne motivasjon. «Men….motivasjon har du jo her?», sa svigerdatter og pekte på Frøken Fryd. Hvorpå han bare hadde sett rart på henne. Ett ego så stort, en forståelse så liten. Han er roligere, men han er nedstemt. Selvfølgelig er han det, mammahjertet rives i stykker. 

Og i dag, på en liten ufrivillig roadtrip. Han sa ja til å kjøre meg, men var kort og tverr. Jeg: «Hva slags tone er det her? Er det noe som ikke passer deg? Har jeg gjort deg noe??» Men nei. Det var ingenting. Jeg holdt kjeft og tenkte dette kom til å bli en lang tur. Jeg skulle egentlig inn til Trondheim, men får kontrabeskjed på Åsen. Vi kjørte inn til bensinstasjonen. «Bare fyll på en skvett bensin du eller skal jeg Vippse deg? Ble jo bare tull det her», sa jeg. «Neida, hvis jeg kan få en energidrikke og en sjokolade så kan vi kanskje sette oss ned på benken litt?» Nå blid som ei lerke. Gud, ass! Jeg tenner meg en røyk. Matt. «Jeg er ikke sur mamma, jeg er bare så nede for tiden. Og du har vært så streng den gangen her. Påpeker hull i CV’n og det helt åpenbare. Det hjelper liksom ikke.»

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

»Fordi jeg må. Fordi jeg er den eneste som sier det alle andre tenker. Fordi dette er det du vil bli møtt med. De to siste arbeidsforholdene dine har vart en måned. Så hull. Du vil ikke bli ansatt noe sted med en sånn CV. Du skylder deg selv, de rundt deg og alle oss som er med på denne evige berg og dalbanen og være åpen og ærlig. Fordi du er ikke ærlig. Ikke med NAV, ikke på jobbintervju. Du MÅ fortelle NAV at du har en diagnose, så du får riktig hjelp. Så du får gradvis tilrettelegging. Det handler ikke bare om type jobb, det handler ikke bare om stillingsprosent. Det handler om en totalpakke. Det handler om å stikke fingeren i jorda og begynne å si det høyt, til de som faktisk kan hjelpe deg. For det du har gjort denne gangen her….bipolar vennen, bipolar. Ny sommer, ny depresjon. Jeg har så vondt av deg.» Tårene triller. Han strekker ut en arm. «Jeg vet. Det er brutalt» Han kunne ikke ha brukt ett bedre uttrykk.

Vi var to om å ha den stemmen. Fornuftens stemme, den som ikke tok hensyn til det psyke, den som lot som den ikke var redd. Det var pappa og meg, nå er det bare min stemme igjen. Det er tøft. Nå krysser jeg bare det jeg har, for at timen på DPS ikke lar vente så altfor lenge på seg og at dette ikke går så langt. 

Tilbaketuren var god, en helt annen stemning. Det var godt å være på plass i hverandre igjen. 

Og jeg? Jeg kjenner at jeg lever og tar tak i hvert ett øyeblikk, men det aller, aller  viktigste er at Storebror overlever. Klar for ny runde, klar for kamp.

#Jannichekan #detkangåbra #detskalgåbra

17. mai ble en fin dag. Storebror og jeg kjørte sammen inn til byen:

Han har seinvakt og begynner kl 15, han henter meg 10.30. Han ser godt ut. Har pyntet seg og 17. mai- klippen tok vi sist han var hos meg. Han har glemt 17. mai- sløyfa si og han er litt stresset. Vi må innom å hente den. Litt oppkavet, men stille. Stillheten fortsetter på tur inn til byen. Ikke total stillhet, men som at han ikke tar initiativ til å holde dialogen i gang. Det begynner å ane meg hva det handler om. «Har du allerede begynt å grue deg til du skal på jobb?» Han svarer bekreftende og hjertet mitt synker. Han er likevel positiv og håpefull i forhold til at det går over. Han trives godt. 
 

Vi møter familien på Lille London, det er der vi pleier å være mellom togene. Der varmer vi oss, hviler bena og får oss en matbit. Ett snev av følelsen av tradisjon å være der denne dagen:

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Storebror koser seg, men han faller tidvis ut. Tankefull og i sin egen verden. Jeg får flashback til vi satt der 17. mai i 2018- der utspant en av de ekleste episodene fra dette året seg. «Må ikke dit igjen. Vil ikke dit igjen» Tankene spinner. «Det er ikke 2018 Janniche, det er 2021 og mye har skjedd siden den gang.» Snakke hardt til seg selv.
 

Vi drar opp til mamma, der er det grilling i regnværet. Vi venter på Lillebror som har hatt tidligvakt og heldige er jeg som får møte begge mine denne dagen. Lillebror og mamsen sin bauta- trygg, stødig og sikker som banken:

Jeg lå hos mamma den kvelden også var jobbuka i gang. Den har vært lang, tross en arbeidsdag mindre. Jeg har vært litt ukonsentrert og sliten. Sovet dårlig. To mareritt, to netter på rad. Fire stykk i karantene på kjøkkenet på FV gjør neste uke litt vel utfordrende, men det skal vi fikse. To kurs som skal holdes. Jeg skal fikse det også. 
 

Jeg fikser det ved å være kompromissløs på hva som gir meg energi. Jeg søker mer mot det som gjør meg glad. Humor og humør er egenskaper jeg verdsetter enda mer hos de jeg møter nå enn tidligere. Jeg har alltid søkt i den retningen, men nå har det blitt ett must. Gi mer enn du tar og det er oss. Hvis ikke…snur jeg ryggen til. Ei skikkelig latterkule gjør dagen min og hjelper masse! Bakteppe er tidvis så mørkt. Det ligger der og vil nok alltid være der, så å finne en balanse er helt nødvendig. Heldigvis har jeg masse humør og humor i flokken min. 

På jobb, ikke minst. Jeg jobber i ett godt miljø og det er der jeg treffer mest folk om dagen. Jeg har fått mer og mer sans for å konkurrere. Jeg begynner nærmest å bli ufin, i den grad jeg har den egenskapen. Hvis vi er 3- 4 stk som står/sitter og prater og det ikke gir meg noe, så går jeg. Det minste tegn til at jeg tappes eller at jeg finner samtalen intetsigende, så fjerner jeg meg fra situasjonen. Jeg kjenner på hele meg når det ikke gjør meg godt. Mumler noe om at jeg har noe å gjøre. En form for selvforsvar kanskje, jeg vet ikke helt. Det virker hvertfall, det gjør det bedre å være meg. 

Jeg savner ett hjelpeapparat. Storebror har ett team rundt seg, som står klare til å ta i mot han hvis nødvendig. Jeg og vi som pårørende, har ingen. Det er under enhver kritikk. «Her. Ring dette nummeret hvis du trenger noen å prate med, hvis du har spørsmål eller kjenner på noe.» Hvor vanskelig kan det være? Jeg vet. Vi er mange og kapasiteten er der ikke. Men jeg har behov for noen som kan diagnosen når frykten rir meg, som forstår hva dette handler om, som kjenner historien og de alvorlige sykdomsepisodene. Sistnevnte deler jeg ikke med noen. Har jeg behov, må jeg ringe Sindre psykolog og han tar 1500kr timen. 

Jeg savner å ha en mann i livet mitt. En trygg havn. Jeg har ikke kjent på det behovet før, ikke sånn som jeg gjør nå. De mennenene jeg har hatt, har ikke vært trygge. De har heller forsterket usikkerheten og gjort meg til en dårlig utgave av meg selv. Kompromissløs der også nå. Han må gjerne ha baggasje, men han må bære den. Jeg stiller større krav og ser at jeg ville vært mye vondt foruten, om jeg hadde gjort det tidligere. Men det kommer seg det også og har vel helt ærlig gitt opp at han fins der ute ett sted. Timing. Ett stikkord også når det gjelder kjærlighet. 
 

Storebror var her og spiste middag i kveld og vi skal også møtes i morgen. Han har vært gressenkemann i snart ei uke og timingen var egentlig perfekt. Det har vært godt å få være litt sammen med han nå. I dag sa han at han følte at det gikk bedre. Han hadde hatt en samtale med veilederen sin og hun hadde sagt at det var helt normalt å ha det sånn til å begynne med, at til henne hadde det slått seg til magen. Det har kun gått en måned i ny jobb. Jeg tror at det å få høre ‘helt normalt’, er en knapp som virker på Storebror. Det er ingenting han heller vil, ikke ett behov er større enn å føle seg helt normal. Jeg roste han for å ha jobbet med seg selv denne måneden. Ikke en dag har han snudd ryggen til og tatt dyna over hodet. Han har stått og gått med hjertebank og svette hender, kjent på slitenheten. «Det er sant det mamma, jeg har ikke valgt bort jobb en eneste dag. Jeg står på det jeg kan.» 

Mammahjertet er roligere nå. I kveld tror jeg at det kommer til å gå bra, jeg tror han er i ferd med å gjenfinne balansen. 
 

I morgen er det pinseaften og det er meldt god temperatur. Jeg skal gå en lang tur og forberede meg til kurs, i tillegg til å møte Storebror. Ha en fin en der ute!
 

Vi møttes til lunsj. Storebror kom med familien sin. Frøken Fryd hadde fått vaksine og de kom direkte fra helsestasjonen. Ett stikk i hvert lår, det hadde hun taklet veldig bra. Hun var rolig, godemt og trøtt. Svigerdatter er i godt humør. Storebror prater om jobb. Mye. Han har fått sin første lønn og spanderer lunsj:

Det smakte alldeles fortreffelig. Frøken Fryd sover lenge og svigerdatter vil ikke gå, hun koste seg sånn. Så vi sitter der i tre og en halv time, skikkelig fint og vel anvendte timer. Det slår meg at det virker som Storebror har mer behov for å dele enn hva han har behov for støtte. Tok jeg feil? « Så kom det. «Neida, det går bra. Jeg blir bare litt svett i hendene noen ganger.» Svigerdatter supplerer med at det er angst. Helt normalt i begynnelsen. Jeg skvetter inni meg. Hun har flere teorier, jeg må svelge. Det er ingenting feil med det hun sier, men her kommer hun til kort. Storebror og jeg ser på hverandre. Ett blikk som sa mer enn ord. 

Vi reiser oss. Frøken Fryd må skiftes på og storebror og jeg går på H&M. Hvert til vårt til å begynne med. Vi møtes i kassa, jeg tar tak i armen hans og jeg tar sats: «Hvor ille er det?» Han: «ganske ekkelt» Jeg takker nei til å bli kjørt hjem, jeg må gå. 

Vi chattes litt på kvelden, jeg takker for en kjempefin lunsj og sjekker når svigerdatter drar på sin lille husmorferie. Hun skulle dra i dag tidlig. Jeg skal inn til Trondheim å jobbe på fredag og er usikker på om jeg skal bli til i dag. «Tror du at du vil ha behov for og møtes på lørdag?, skrev jeg. «Nei, lørdagen vil jeg ha alene«, fikk jeg til svar. Sitter på jobb på i går og på pc’n står alltid FB i bakgrunnen. Vi kommuniserer med frivillige der og gjør oss tilgjengelige med alltid å la den grønne prikken vises. Så plutselig: «Jeg tenker sånn på morfar for tiden, var bare det jeg ville si.» Jeg overser den litt korte tonen, forstår at han hater litt at han føler behov for mamma’n sin. Tar meg tid. Nevner hva jeg pleier å gjøre, hva som hjelper for meg når savnet er ekstra stort. Han takker for støtten og må gå tilbake til jobb, han hadde pause nå. Da triller tårene. Jeg forstår at han har grått mens han er på jobb. Kollegaen min merker ingenting. Trenger jeg å nevne at jeg tok toget tilbake til Levanger i steden for å overnatte i byen?

Og i dag, før jeg har stått opp. «Er det mulig å komme på den kaffen i dag likevel?» Han har på den ny buksa han handlet på onsdag, han ser godt ut, han har overskudd og han trives. Med hverdagen, med jobben, med forholdet sitt, han skamroser svigerdatter, han trives med livet. Vi blir enige om at han har en Styggen på ryggen han må være litt oppmerksom på ikke tar over, som ikke må få vinne. Han gruer seg daglig til å gå på jobb, han svetter i hendene og jobber hardt med sin egen psyke. Han brøt sammen i morrest over savnet av morfar. Han gråter hos meg når han prater om morfar. Jeg gråter også. Men jeg gråter ikke over savnet nå, jeg gråter over han. Jeg er så redd. Han er på glattisen. 

Hvordan det er med meg? Jeg gråter en del, sover mer enn tidligere. Men jeg tenker ikke så mye på meg nå. Jeg bryr meg ikke så mye om hva som skjer, jeg er nok en gang i beredskap. Jeg får ikke den ordentlige reaksjonen før om en stund uansett. Jeg er bare så ufattelig glad for at jeg er i nærheten, for at jeg flyttet hit. Han trenger noen som forstår. Forstår hva dette er og hva dette koster. Han har behov for noen som er imponert over hva han kommer seg gjennom daglig, akkurat nå. Han har behov for meg….og han hater det litt. Noe som er helt greit- jeg hater det litt jeg også. 

På mandag er det 17. mai. Det er den absolutt fineste dagen jeg vet. Storebror og jeg handlet i dag og dette ble med hjem:

Vi skal møte familien i byen kl 12 og jeg sitter på med Storebror som har seinvakt, men som da får til å bli med på kafé. Så er det grillings hos mamsen og da kommer Lillebror som har tidligvakt. Jeg gleder meg veldig og tenner disse lysene i dag. Ett for tantebarnet mitt som har bursdag i dag og er ett skikkelig maibarn:

Ett for morfar, som er definisjonen på selve 17. mai for meg. Da han og korpset hans kom gående ned Munkegata og han tok ei strofe fra klarinetten sin rett foran meg….min første kjærlighet. 

Og det siste for meg selv. Jeg e l s k e r 17. mai! 

Ute på glattisen nå altså, men vi står der sammen. Det er det aller, aller viktigste. Takk og lov for at han kommer, for at jeg får være en del av. Det er tøft, men jeg  ville ikke hatt det på noen annen måte. Tro meg. 

#jannichekan

Det ble med ett litt mørkt. Eldstemann kjenner på ting, han er urolig. Det ble mye med ny jobb, det ble mye å sette seg inn i. Ett helt nytt felt. Veilederen hans forsikrer. Alle rundt han forsikrer. Det er ingen som forventer at han skal lære alt på 1-2-3.

Du og jeg har også forventninger til oss selv. Det er flere som ville kjent på det samme. Småbarnsfar og pendler i tillegg. Det er bare at du og jeg…fornuften vinner. Her tar frykten over, hodet spinner. Det er bare i hans eget hode og det er det som gjør det så fortvilt. Hvorfor har han det alltid så travelt? Og hvorfor greier han ikke å regulere seg selv? Han har alltid vært sånn. Alltid i farta, alltid utolmodig. Fremover, må fremover. Ting må skje. Fort! Dette indre stresset, den indre uroa. Som alltid tar over. 
 

Jeg kjenner det igjen. Behovet for å prate. Må møtes. «Jeg har fri på onsdag, har du mulighet? Jeg har behov for litt støtte.» Jeg kjenner også igjen behovet for å tilrettelegge, for å være der. Jeg har flyttet hjemmekontordag fra fredag til onsdag denne uka. Han tenker også mye på morfar for tida. Ja…dette er kjent. Jeg motiverer det jeg kan. Oppfordrer til å bruke det han har fått  av verktøy og teknikker. Var dette den tiden vi skulle få? Er det på’n igjen? Jeg reagerer umiddelbart med panikk. Vill redsel. Må ut. Går hvileløst rundt i Levanger og gråter. Setter meg på ei trapp jeg har blitt glad i. Hvertfall utsikten. Der revner det fullstendig. 

De ble med ett litt mørkere. Skyene i horisonten. 
 

Turtelduene har sagt opp leiligheten sin fra 1. august og flytter tilbake til Trondheim igjen. I går gjorde jeg det samme. Jeg skulle uansett tilbake, men var usikker på når. Nå spørs det om jeg har gjort det litt vanskelig for meg selv, nå vil jeg konkurrere med alle studentene. Men det får bare være. Instinktet mitt greier ikke å la være. Jeg må være i nærheten. 
 

Hans diagnose er så alvorlig, den er å regne som en form for funksjonshemming. Det var vanskelig å ta innover seg. Og vondt.  Jeg tar meg i å lure på om det hadde vært bedre om han hadde mistet en fot eller en arm? Når hodet ikke fungerer som det skal…ett grusomt syn. Men det var dette vi fikk, dette var sånn det ble. Og da er ikke jeg den dummeste å ha med på laget. 

Dette går bra, det må det bare. Puste med magen, skritt for skritt. Men en ekkel følelse av starten på en ny runde. Ett stort slør av bekymring. Intens smerte i hjerte. Måtte han bare være sliten. Måtte det gå seg til. Men dette er skjørt. 
Og du? Det er helt greit at det rakner litt. 

I natt sov jeg i tre timer. Jeg lyttet på denne:

She lives her life in a tight glow.

I will follow your way down, to your deepest low. I wish I could fix it, I could fix it for you. Instead I will be right here coming through. 
 

Livet. 

En stund siden sist nå. Dagene er travle og gode, det går i ett. Jeg har vært mye i Trondheim, kun hjemom en tur i forrige uke for å hilse på Frøken Fryd. 

Jeg har holdt to kurs. Her fra kurs i Gatemekling på FV. Deltakerne får kursbevis etter endt helg og sånn gratuleres det om dagen:

Vi har vært sosiale på jobb. 10 stk rundt ett bord på en tapasrestaurant i Trondheim. Det føltes nesten som man gjorde noe ulovlig, utrolig koselig og veldig godt!

Jeg har bestilt pizza:

Jeg har drukket vin:

Og se her….!!

Jeg har feiret i champagne. Syv år i NAV- systemet er over. Jeg er ferdig arbeidsavklart. Restarbeidsevne: 100%. Jeg greide det, jeg er tilbake! 

Flagget til topps denne dagen:

Jeg har begynt å øve på datteren til en venninne. Hun skal gifte seg i sommer og ville gjerne at jeg skulle ordne håret hennes på Den Store Dagen. Jeg har kjent denne frøkna siden hun var veldig lita, dette blir stas:

Jeg har lekt med kidza på FV:

Jeg har vært vaksinevakt på Sluppen i Trondheim. En hel dag fra 8- 16. 1400 stk ble vaksinert i Bartebyen i denne dagen. Jeg stod her:

Enkelte må vente lenger enn de 20 minuttene de må sitte i båsen hvor de blir vaksinerte. Jeg har ikke stått og gått så mye på en dag siden jeg jobbet som frisør. Men fytti så gøy! Ett velsmurt opplegg, ingen flaskehalser og folk skrøyt i massevis. Både av systemet, mottakelse og ivaretakelse. Dette var givende- og ikke minst historisk. 
 

Hverdagen er så god nå. Jeg gjør mye, jeg blir sliten. Men det hadde du også blitt hvis du hadde holdt tempoet mitt. Utmattelsen er borte. En ting er å ha det på papiret, noe annet er om det føles sånn. Det må være samsvar, det må kjennes på innsida, det må føles som om jeg faktisk takler det. Og det gjør det. Jeg gjør ting med en større letthet enn på lenge. 
 

Jeg er fri. Jeg har overskudd. Jeg føler meg sterk. Jeg er tilbake!