«Hadde du ikke ringt meg før jeg leste bloggen din, ville jeg hatt haka ned på knærne» Mannen sin reaksjon på valget om å flytte uti havgapet. Han ble oppriktig glad og dette er det han alltid har ønsket seg, det er dette han hele tiden har sagt. «Jeg har fast jobb og du av alle har erfart hvor vanskelig det er å starte på nytt i vår alder.» Men jeg måtte komme dit selv og det tok den tiden det tok. Okey da, ett frieri hjalp- skal innrømme det. 

Jeg gleder meg helt vilt. Til at vi skal begynne å dele hver eneste dag sammen. Til å lande. Jeg har landet i meg selv og vi har landet som par. 
 

Mannen kom i kveld og jeg møter han alltid i døra med en klem. I kveld ble den ekstra lang og varm, jeg gruer meg til å gå inn i den siste uka på Fellesverket. Men ikke av samme årsak som sist. Mannen pleier å si at jeg nærmest fikk kjærlighetssorg og at jeg helt mistet gnisten i fht jobbsøking i en lang periode. Nå er det annerledes. Siden januar 2020 har jeg gått og vært prisgitt å få forlenge kontrakten min. Det er ganske lang tid og mye usikkerhet og den usikkerheten skal det bli så godt å slippe, jeg kan ikke få sagt det nok. Jeg tåler å kjøre noen mil, jeg tåler noen høststormer i bytte for å slippe det jaget. 
 

Vi satt og reflekterte på jobb på fredag. «Tenk så langt du har kommet siden du slo opp med NAV, du har jobbet som fa.. det står det sånn respekt av!», sa sjefen min. Det traff skikkelig, jeg hadde nesten glemt det. Men det stemmer jo. Da var jeg på ett sted i livet hvor jeg begynte i 40% stilling og tenkte at det er nok. «Okey, vi begynner der.» Økte på etter hvert og til slutt lønnstilskudd fra NAV. Det tok tid før jeg stolte på at jeg ville greie 100%. Corona, hjemmekontor, flytting til Levanger og tilbake til Trondheim igjen. På Fellesverket ble Janniche igjen Janniche og jeg har så mye å takke sjefen min for. Han har pushet, rost og rist. Han leser meg som en åpen bok. Han har ett blikk som er helt unikt. 

Etter gjenåpningen måtte vi bli kjent Fellesverket på nytt. Yngre og krevende ungdommer, gjorde at jeg for første gang tenkte: «det her orker jeg ikke resten av yrkeslivet mitt. Ikke 100%.» Støy, konflikter og en helt annen mentalitet. Vi har jobbet som helter hele gjengen. Vi har plukket de ned fra veggene og vi har plukket de fra hverandre. En etter en. Det var ungdommer der jeg følte hadde meg i vrangstrupen (sikker på at jeg har rett), som jeg nå har de fineste og mest opprivende samtalene med. Og det har jeg av en grunn. Jeg gir meg ikke. Forlater de meg med ett blikk som kan drepe, møter jeg de neste åpningskveld likevel med ett stort smil. Jeg går likevel bort til han/hun som ligger utslitt i sofaen, som har gitt beskjed om at han/hun ikke vil prate. For den som ikke gir seg, får til slutt tillit. 
 

Det er en kombinasjon av dette, som holder meg våken i natt. Jeg har kommet langt, så mye har skjedd siden januar 2020. Jeg har investert mye av kompetansen min som frivillig, jeg har gitt frivillige på FV den best mulige opplæringen jeg evner og jeg har ett stort hjerte for de også. «Janniche, har du pratet med….?», sier sjefen min. Selvfølgelig har jeg det. Ingen kjenner de så godt som meg. 
 

«Du må være litt tolmodig med meg denne uka,« sa jeg til Mannen i kveld. Jeg er så glad han er her denne uka.  Det blir ei rar uke, det blir noen avskjeder og noen av dem kvier jeg meg til. Sånn på ekte. Men det handler mest om ungdommene og relasjonene til frivillige, vi har stått i noen vinterdager sammen. Ikke arbeidsplassen som sådan. Røde Kors vil alltid være sentral i livet mitt. «Du slutter ikke som frivillig?,» sa en kollega.  Det kommer aldri til å skje, frivilligheten har ikke en gang en pensjonsalder. 
 

Dette blir litt som operasjonen jeg tok i januar. Jeg grugledet meg, det gjaldt bare å se forbi det ekle. Holde fokus på det som kom utav det, på resultatet langt der fremme i horisonten ett sted. 
 

Med tekoppen som eneste selskap og med denne deilige sangen på øret ble løsningen å lette hjertet sitt før uka starter. Jeg slutter på Fellesverket for andre gang og nå takker denne Superreserven for laget. Kun litt hjertesmerte igjen, men det betyr bare at det har betydd noe. Jeg gikk inn døra på FV for første gang i 2017, det er fem år siden vi ble introdusert for hverandre. Jeg ville ALDRI vært disse to periodene foruten. 

Herlighet….FOR ei påske! Jeg har hatt bursdag:

Mannen har fridd. Når jeg fikk tørket tårene og summet meg litt, så fikk han JA! Det var enkelt, det var nært, det var fint.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi har kjøpt ei bok som vi planlegger bryllupet i og vi har kommet ganske langt. Vi er veldig enig om hvordan vi skal ha det. Vi skal ha bryllupet uti havgapet og det blir ikke så stort. Det blir kirke, det blir hvit kjole og  Storebror og Lillebror som forlovere. Barnebarn som brudepike og brudesvenn. 

Hvis det var ei påske vi skulle være alene, passet det alldeles utmerket at det ble i år. Vi har vært på besøk, men vi har ikke hatt en eneste gjest. Vi har spist frokost med påskeeggeglassene våre, vi har grillet, vi har løst kryssord. Jeg bakte til barnedåp mens han var i garasjen. Jeg solte meg ute mens han gikk inn og slappet av. Vi har tilbringt tid sammen, vi har kikket lurt på hverandre. Vi har holdt hender mens vi har sett og tatt på hverandres ringer. Vi har sett på hverandre med litt nye øyne. Nå er det resten av livet som gjelder. Vi har vært litt knisete og klengete. Ikke sånn typ rå lidenskap, men stolt over å ha kommet hit. Litt sånn: enn det?? Det er ikke ei celle i meg som tviler på at jeg vil få det godt med Mannen og SMS’n fra Lillebror varmet så inderlig. 

«Jeg er så glad du svarte ja», sa han en kveld. Han er som meg. Han tar ingenting for gitt. Han verner så fint om det vi har nå. Vi er vel skjønt enige om at vi begge er en håndfull på hver vår måte, men kjærligheten seiret og den skal forsegles med velsignelse og fest. 

Jeg ser for meg ett liv og en hverdag med Mannen. Vi har ’grodd i hop’, som han sier. Vi sover ikke like godt uten hverandre, det er som det mangler en del av meg når vi ikke er sammen. Mest sannsynlig flytter jeg utover om ikke lang tid. Jeg ønsker ar vi skal leve som vanlige ektepar gjør. Sammen. En niese sa det til meg på bursdagen min: «Hvor skal du flytte 1. august da? Er det ikke slitsomt å holde på sånn?» Javisst er det slitsomt. Og aldri slå seg helt til ro og ikke vite hvordan det blir ‘til neste år’. Jeg har flyttet nok. Jeg har strevd nok. Jeg betaler gjeld så det ryker om dagen, jeg vil heller ikke ha presset med å må jobbe 100% om jeg bosetter meg uti havgapet. Inkluderer du kursholding har jeg nærmest ikke fritid igjen, sånn som jeg holder på nå. 
 

Vi får se, men så langt har jeg altså kommet. Ro, fred og større frihet. Samtidig som mine nære og kjære ikke er så altfor langt unna. Jeg skrev på en jobb der ute i påska, fikk først svar og når vi skulle spikre dag- så ble det stille. Men alt ordner seg. Ukependling som vi holder på nå? Nix. Jeg orker ikke å slite så mye lenger i livet jeg, denne haren har hoppet nok. 
 

Drømmepåske. Med stor D. Den fineste påska jeg noen gang har hatt.