Tre uker inn i det nye året, har Storebror fått hodet over vannet. Det vil gå bra denne gangen også. Han har gjort noen erkjennelser. «Jeg må vel innfinne meg med sykdommen, da» Jeg bruker alltid ordet diagnosen, men jeg korrigerte han ikke. «Ja, du må det. For du må huske at du ikke gjør dette med vilje, du er ikke lat, du er pliktoppfyllende og samvittighetsfull. Du er syk og symptomene blusser opp ved ikke å mestre. Og du er sterk, som absolutt ALDRI gir deg.»

Her har han vært heldig med valg av livspartner. Hun dømmer ikke, hun klager ikke, hun blir kanskje frustrert, men hun gir han aldri følelsen av at han er mislykket. Hun får knust noen drømmer hun også, når dette skjer. Selv om de drømmene tåler godt å være drømmer en god stund til. Men alltid støttende, det skal hun ha. Virkelig. 

Jeg holder meg på beina til han er trygg, men så krever traumet sitt. Jeg har to traumer i livet. Det ene da jeg mistet alt jeg eide over natten og det andre da Storebror ble syk. Traumer sitter ikke i hode, de sitter i kroppen. Du kan snakke så hardt til deg selv du bare vil, reaksjonene er kroppslige. Utmattelse og smerter i muskulatur, er mine. Vondt og lite energi. Det går mye tid på å komme seg, det blir ikke enklere med tiden å takle det. Dette blir aldri en vane. Det tar tid for kroppen å slå av alarmen. Instinktet slår blålysene på, å komme seg ned igjen kontrollerer jeg ikke. Det tar den tiden det tar. 
 

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

I tillegg har jeg ikke sovet en hel natt siden operasjonen. Det er så varmt…! Jeg må på stua for å få puste. Opp med vinduet og kun med ett pledd, sovner jeg igjen.

Jeg har bestilt meg time til karriereveileder. Jeg står fast. Jeg har lyst til å studere….noe. Men vet ikke hva og hvordan, jeg strever med å finne frem på de forskjellige nettsidene. Hva ønsker jeg? Hva er mest taktisk i fht å få seg en jobb? 
 

Likevel så opplever jeg å ha det godt med meg selv. Jeg dveler ikke så mye som før. Jeg setter da den ene foten foran den andre jeg. Jeg gjør så godt jeg kan ut i fra de forutsetningene jeg har, med de ressursene jeg har fått tildelt og opparbeidet meg. Jeg har mindre kapasitet enn før, men de grensene setter jeg. De setter seg selv, ikke minst. Jeg jobber 100%, er en aktiv frivillig, jeg tar godt vare på forholdet mitt og prøver å fylle de rollene jeg har. Jeg lykkes ikke alltid, med alt. Ting kan alltids bli bedre.

 I dag har jeg hatt besøk av Lillebror:

Jeg hadde ikke sett disse to på to uker, han hadde det riktig så bra. Bissevovven har vokst og hoppet nå plutselig opp i sofaen og satt i vinduet og tøffet seg når noen gikk forbi. Raring! Lillebror fikk servert bakt potet og tok seg god tid. Kenzo fikk kokt skinke ved å sitte pent og gi labb. 

I morgen er det tilbake på Fellesverket. Det har vært tøffe tak for sjefen min, hele forrige uke var han alene på jobb. Jeg savner ungdommene og de frivillige, det skal bli så godt å se de igjen. 

Før jobb skal jeg passe frøken Fryd. Hun har hatt sin første farrang og nå ligger svigerdatter og Storebror rett ut. Jeg har hatt tett kontakt med de siden i går kveld og har så vondt av de. På det meste kastet svigerdatter opp hvert femte minutt, men er mye bedre og i skrivende stund er ‘helvete løs‘ for Storebror. Hans egne ord der altså. Jeg kunne godt ha skrevet at jeg skulle ha byttet med dem, men det kan jeg ikke. For da lyver jeg så det renner av meg. 

Jeg har oppkast som min store fobi, men ser man det! Det var også det som førte til at snuppa og jeg skal tilbringe våre første timer alene. Hjelpes, som jeg har lengtet etter denne dagen! Hun kan nå vise deg hvor hun har øret sitt, hvor hun har munnen sin og hun spiser grøten sin selv. Med venstre hånd, må vite. Og hun sier «Hæ?!» på samme måte som farmor. 

Da skal jeg legge meg. Jeg skal sove ett par timer i senga før jeg våkner av svette og ender på sofaen. Også skal jeg dusje og handle før hun står på døra kl 09. En tolv- timers dag der altså- det blir oppstarten sin det. Jeg er altså SÅ klar! 

To uker inn i det nye året og det har gått så fint. De verste smertene uteble, jeg har kun tatt to tabletter med trekant og i går var første hele dagen uten Paracet og Ibux. Jeg har kommet i overgangsalderen, jeg har hvertfall alle symptomene som fins. Jeg har blitt så varm etter dette! Jeg, den største frossenpinnen av dem alle. «Nå må du ikke legge innpå mer!», har blitt en gjenganger når Mannen legger innpå nok en vedkubbe. Han ser bare rart på meg. «Hva har skjedd med deg?? Få kjenne på hendene dine! I all verden!» Jeg våkner om natta og er gjennomvåt, jeg måtte skifte på senga her om dagen. Det kommer i bølger og jeg kommer meg ikke raskt nok frem til verandadøra når bølgen treffer. Endringer. Det kom litt brått, men det er naturlig. Det hører med og det skjer alle. Jeg dveler ikke så mye over det. 
 

Jeg har malt spisestua. Jeg gikk først for hvitt: 

Men endring her også. Jeg ombestemte meg og gikk fra hvitt til beige:

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Den ser kanskje litt grå ut…men det ble fint og den flyter godt inn i resten av interiøret. Jeg hentet opp to små bord jeg fikk av en venninne fra kjelleren:

Litt på skeiva der altså, men krydderkassa fant jeg på bruktbutikken her ute og telysestaken fant jeg på nærbutikken og det tenner jeg stort sett hele dagen. Jeg vurderer å sette ett bilde av pappa og meg der. 
Jeg har bakt boller og Mannen har fått middag etter han har kommet hjem fra jobb. Jeg har fått fotmassasje (det måtte en operasjon til, bare å bruke det for det det er verdt!):

Jeg har lært mye mer om Mannen. Jeg vet mer om hva han faktisk gjør på jobb, jeg vet mer om dykking og jeg vet mer om tiden han spilte revy, om tekstskriving. Han vet alt om mine 25 år som frisør. «Herlighet, prater som en foss jeg nå«, sa jeg. «Bare koselig det, det var som å sette på en lydbok!», fikk jeg til svar. Jeg har ledd og jeg har grått. Mannen har aldri vært så åpen og ærlig som han er nå, han har det rett og slett godt. 
 

For to dager siden. Ny endring. Storebror sliter. Det funker ikke på jobb, depresjonen blir trigget. Igjen. «Jeg syns dette høres ut som når du jobbet på det sykehjemmet.» »Ja, faktisk», sa han.» Gråter du mye nå? Tenker du mye på morfar?» «Noe så jævlig», var svaret. «Jeg har stått i 10 minutter og grått på toalettet og nå sitter jeg i bilen utenfor jobb. Jeg takler det ikke.» Jeg fikk geleidet han inn til å prate med sjefen sin. «Du har vært åpen om diagnosen din, vær åpen om hva som skjer med deg, hvordan du reagerer. Forsett og vær ærlig og bruk litt tid på og reflekter rundt hva som skjer og hvorfor»  Som sagt, så gjort. Det tok åtte dager også var det kapittelet over. Åtte. «Takk for støtten, mamma»

Jeg sitter lamslått tilbake. Hva faen skjedde nå? Sånn rent praktisk kan jeg oppsummere. Det gikk bra å jobbe i Flyktningetjenesten, det holdt på å gå ille på sykehjemmet, det gikk kjempebra på Mottaksenteret, men på den nye institusjonen var han innom det igjen. Ny rekord i kort ansettelsestid. «Neste gang! Nå har du lyktes annenhver gang, så nå er oddsen på din side», skrev jeg til han. Jeg må bare fortsette å løfte, skyve og støtte det jeg kan. Men jeg blir helt satt ut, dette tar pusten fra meg. Jeg blir så redd og jeg får så vondt. Av han som nok en gang opplever angsten, det og ikke mestre, nederlagsfølelse. Som kjenner på utenforskapet, som igjen må kontakte NAV, som kjenner at diagnosen lever i han, som har en depresjon som stadig tar initiativ. 

Sistnevnte tror jeg at jeg føler mer på enn han og det skremmer meg. Jeg kjenner sykdomsbildet hans bedre enn han gjør selv, jeg ser det så klart. «Nei, det er ikke depresjon, det er somatikken jeg ikke takler. Det interesserer meg ikke heller» «Nei vennen, du får ikke sånne reaksjoner av å kjede deg. Du må reflektere mer rundt hva det handler om og hvorfor det blir sånn. Jeg gir meg ikke, fordi det er så viktig at han ikke gir seg. Forstår han det ikke selv, vil heller vi andre heller ikke forstå. Og viktigst, han vil ikke komme videre.

Jeg tenker så det knaker. Hvorfor reagerer han så sterkt på det som har med medisin og prøvetaking osv å gjøre? Han har to referanser i sitt eget liv når det gjelder det somatiske og det som minner om sykepleie og sykehus. Det er pappa sine sykehusopphold og det er hans egne innleggelser. Men jeg aner ikke om eller i hvilken grad det bunner i noe av dette, jeg tenker bare høyt. 
 

Det jeg er mere sikker på, er at dette er en del av ett større bilde. Jobben (eller feil jobb), er det som utløser symptomene. Det har nettopp vært jul og han kom alene på julaften, han kom med frøken Fryd 1.juledag, men uten svigerdatter. Han balanserer mellom husfred og det å gjøre storfamilien fornøyd. Svigerdatter fant drømmehuset i Klæbu og de skulle søke om lån. Nå når han endelig hadde vendt tilbake til Trondheim og landet der. Jeg klandrer ikke noen, jeg har jobbet hardt for å nå inn til svigerdatter i det siste og har greid å finne noen smutthull. Hun ble også med på den siste lunsjen jeg inviterte de på og da kom de alle tre. Jeg er glad i svigerdatter, hun har det ikke bare enkelt. Hun jobber hardt, er snill med Storebror og er en veldig god mamma. Men hun har ingen røtter og det trenger Storebror. Mer enn noen aner. 
 

«Vil du hjem?», sa Mannen. Ja, egentlig. Men jeg blir værende uti havgapet. Jeg vil komme meg litt før jeg møter han. Jeg må få fordøyd ferdig. Jeg må få gråte ut, jeg må få sove slitenheten av meg. Han er under oppsyn, han og frøken Fryd har besøkt lillesøster og han har sluttet å gråte. Jeg ringer og har forsikret han om at jeg kun er en togtur unna. Jeg er også sykemeldt i neste uke og da har han sagt ja til å henge litt med meg. I tillegg henter jeg mye styrke fra han som har vært med på hele prosessen, som forstår hva jeg går gjennom. Det er så godt å krype inntil han som trøster og støtter aller best. For dette er tøft å stå i. 
 

I morgen skal vi kjøre en tur til Namsos. Da skal jeg kjøpe noe pynt til bordet og unne meg noen nye klær. Jeg har nesten ikke vært ute på over ei uke. Jeg skal bla ta med meg ordene fra lillesøsters julekort:

Som spisebordet, gikk jeg også fra hvit til beige. Endringer. De kommer. Noe til det bedre, noe til det verre. Bare vi holder oss på beige, så går dette bra. Beige er en farge jeg er fortrolig med, dempet og rolig er den også.

#oppigjen #Jannichekan

Det var godt å komme hjem, selv om jeg kun lå på sykehuset en natt. Hjemme ventet roser på bordet fra kjærest, blomster på døra fra ei venninne og mamma kom innom med tulipaner og vafler. Kjempekoselig!

Det har gått i Paracet og Ibux ca hver tredje time, jeg har kun tatt en tablett med trekant. Jeg har ikke direkte smerter, men får det jeg vil kalle ‘tak’ og fikk streng beskjed om hverken å bite i meg eller holde ut, noe som helst. Jeg er sliten og dupper en del, men nattesøvnen tar ikke helt tak. Jeg blir rar i magen av å ta så mye smertestillende. Ikke vondt, men ubehag. Redusert, tror jeg blir det rette ordet. 
 

Men jeg pusler litt, lille frøken Fryd så om farmor og hun er medisin i seg selv. Storebror har begynt i ny jobb og han trives. Svigerdatter har funnet en ny leilighet til dem, som de vurderer å kjøpe. Det gikk en del tanker gjennom hodet mitt når de serverte den nyheten, men jeg orket ikke. Jeg. Orket. Ikke. 
 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

På plass uti havgapet, begynte jeg å tenke. Jeg må gjøre noe. Jeg kan ikke ligge her en uke å se Netflix eller lese. Jeg tør ikke gå noe særlig ut, jeg er redd for å falle. Jeg er skikkelig redd for å fucke til dette, sånn at det får etterspill som infeksjoner osv. Dette må være over nå, jeg orker ikke flere runder. Jeg. Orker. Ikke. 
 

Så dette ble mitt offer, denne spisestua skal til pers: 

Disse stolene skal males og jeg er fornøyd med valg av farge. I mitt hode blir det bra å få de lysere. Mannen har vært i kjelleren og funnet frem alt. Jeg skal ikke bære og redd for å gå i trapper er jeg også. 
 

Håper jeg får det til mellom soving og Lykkeland med Pia Tjelta. Jeg tror det kalles restitusjon det også- å få pusle med noe man liker. En stol om gangen, også tar vi det derifra. 
 

Hjelpes, for en fantastisk følelse å våkne nå! 
I dag skriver vi fredag og på tirsdag stod Mannen og jeg vaksinevakt på Sluppen. På tampen av vakta fikk jeg tilbud om booster dosen, de hadde til overs. Jeg var innafor tidsmessig, men hadde ikke svart på SMS’n, da jeg skulle opereres i går og alternativene jeg fikk var innafor sykemeldingsperioden. «Vil du ha Pfeizer eller Moderna?» Merkelig spørsmål å få. Som om jeg vil velge, som om jeg vet hva som er best for meg- sånn rent medisinsk. «Jeg har to pfeizer fra før og det har gått kjempefint», sa jeg. Som sagt, så gjort. Vel, det gikk ikke sånn denne gangen. Den rare, ekle hodepinen kom kjapt og jeg fikk ei dårlig natt. Jeg var hjemme fra jobb på onsdag, uggen og null energi. Slått ut av dose tre der, altså. 
 

Med litt bomull i hode, men i grei form, møtte jeg opp til operasjon. Inngrepet heter embolisering og det kuttes noen forbindelser fra blodårene til tre muskelknuter i livmoren som har forårsaket store blødninger over lang tid. Inngrepet beskrives som effektivt, men svært smertefullt. Det ble jeg grundig forberedt på, både muntlig og skriftlig. «Smertepumpe må påregnes, men det står ikke på så lenge» I helvete. Så vondt?? Jaja, det var dette eller å fortsette å blø. 
 

På rommet ble jeg møtt av dette: 

«Disse må du ta før operasjonen. Det virker kanskje litt mye, men det er anbefalt dose. Det er smertestillende, kvalmestillende og mot infeksjon» Jeg kjente jeg fikk puls. Alt dette?? Jeg som har problemer med å blande en Paracet og Ibux. Jeg ble oppriktig fortvilt og sendte melding til Mannen: «dette kommer aldri til å gå» Men det gjorde jo det. Det var bare å begynne. Fy faen, som jeg sleit. 

Å sette kateter gikk kjempefint og jeg ble trillet ned i underkant av to timer etter at jeg kom. To hyggelige radiologer tok i mot meg og de brukte tre kvarter på å preppe meg. Jeg har ikke rare kunnskapen, men så at operasjonsstua var velutstyrt og tipp, topp moderne. Store tv- skjermer og i dag var de bekledd med navnet mitt. Hun som skulle operere meg kom til dekket bord og klaget over føre på vei til jobb i dag. »Ikke så bekymret hun da», tenkte jeg. På forhånd hadde jeg spurt litt om smertene, jeg grudde meg veldig til det som kom. 

Operasjonen begynner og jeg er våken under hele forløpet. Dette er noe av det mest fascinerende jeg har vært med på! Hun går inn i lysken med en liten streng og ett kateter. Navigerer seg frem blandt syltynne blodårer for å finne den rette. Jeg får hele tiden kyndig veiledning til hva som foregår på skjermen og ser når hun plages og når hun finner riktig vei. Mesteparten av tiden brukes til å navigere seg frem, opptil flere ganger må blodårene utvides i det hun holder på og ved ett tidspunkt er hun ganske oppgitt. «Vi er så forskjellig vet du, det gjelder også blodårene våre.« »Åh, er blodårene mine litt brokete?» «Ja, de er det altså. Men den som ikke vil, den skal!» Typisk, tenkte jeg. Det er alltid noe ekstra med meg. 

Jeg har ligget på ryggen med armene langs siden og når det er over er det godt å bevege seg litt, men får klar beskjed. Ikke lov og røre på hverken hodet eller beina. På ett tidspunkt drar jeg hendene gjennom håret. «Nå gjør du det igjen. Du må ligge helt stille. Vi har laget ett hull i pulsåren din ved å gå inn gjennom lysken. Det er kjempeviktig at du er helt rolig nå.« Okey…Nesten tre timer på rygg og to timer til uten å røre seg på overvåkningen ventet. Jeg ligger aldri så lenge på ryggen av gangen og får enorm bevegelsestrang. Særlig når jeg ikke får lov til å bevege meg. 

Men jeg er ganske sløv av både tidligmorgenes cocktail og det jeg fikk under operasjonen. Smådupper og får endelig drikke litt vann. Smertene lar vente på seg. «Ja, du må si fra. Ingen vits å bite sammen her, des tidligere vi får beskjed, des lettere er det å hjelpe deg.» Bet ikke sammen i hele tatt og etter to timer på overvåkning er jeg like smertefri. «Det har gått helt knirkefritt, hun har ikke engang bedt om smertestillende», sa hun til de som skulle kjøre meg opp på avdelingen. 
 

Og sånn fortsatte dagen. Jeg har fått dose på dose for noe som aldri kom. «Men jeg har jo ikke vondt?« «Nei, men vi forventer en liten topp. De du fikk i morrest var det morfin i og varer i tolv timer, vi er litt spente på hva som skjer når den går ut.« Dagvakta: «dette ser veldig bra ut, jeg er spent på å høre hvordan resten av kvelden går.» Kveldsvakta: «dette er utrolig bra, altså! Tenk om natta går like fint! Jeg tar ikke ut venflonen, den er kjekk å ha, hvis vi må sprøyte smertestillende inn i blodet. Nattevakta: «jeg hører du nærmest har hatt en smertefri dag- det er jo helt fantastisk!» 

De virket skikkelig overrasket, som om de ikke helt tror det de ser. Hun på overvåkningen sa det: «de kommer fort disse smertene. Når du ikke har kjent noe etter to timer her, tror jeg du er en av de heldige» Du verden! Frøken Uflaks har vært heldig- skikkelig heldig.

Men ikke tro at jeg har vært i knallform. En sterk og rar hodepine har vedvart etter jeg tok den siste dosen med vaksinen. Jeg har vært uggen og kvalm, svimmel og typ elendig form. Kroppen min er ikke vant til så mye dop, tro meg. Jeg har ikke tall på hvor mange små dupper jeg har hatt. Likevel har jeg hatt  god matlyst og har forsynt meg godt av posen med smågodt som Mannen kom med. 
 

Nå derimot, våknet jeg med ett klart hode. Nå føler jeg at jeg får opp øynene, jeg våknet til en nydelig utsikt: 

Ikke har jeg smerter og i dag skal jeg hjem. Jeg tenker på han som lå her for to år siden og fikk beskjed om det motsatte, om at han ikke kommer hjem igjen. Jeg lurer på hvordan det er å ligge å se utover byen og vite at du aldri skal tilbake dit? Til huset ditt, til alt og alle du har kjær. Jeg gråter litt over pappa, så sterk og tapper han var. Rettelse. Jeg gråter ganske mye. 

Nå våkner byen snart til liv og jeg skal ta med meg det slitne, sminkefrie trynet på do: 

Jeg skal kjefte litt på hun i speilet for å ha brukt masse energi på noe som aldri inntraff. Også skal hun få en tommel opp for å ha vært rolig og tolmodig. Til sist ett stort YES for å ha vært så heldig! 
 

Ikke ble jeg smittet av Corona av kjæresten og nå dette. Samtidig som jeg flatet ut av en vaksinedose dagen før, det er nok veldig tilfeldig tenker jeg. Men jeg har alltid hatt ett godt immunforsvar, det skal jeg ha. Det jeg ikke alltid har hatt og er så vant til, er flaks. Smaker helt fantastisk! Ha en fin dag der ute, jeg er forhåpentligvis straks hjemme igjen.