To uker inn i det nye året og det har gått så fint. De verste smertene uteble, jeg har kun tatt to tabletter med trekant og i går var første hele dagen uten Paracet og Ibux. Jeg har kommet i overgangsalderen, jeg har hvertfall alle symptomene som fins. Jeg har blitt så varm etter dette! Jeg, den største frossenpinnen av dem alle. «Nå må du ikke legge innpå mer!», har blitt en gjenganger når Mannen legger innpå nok en vedkubbe. Han ser bare rart på meg. «Hva har skjedd med deg?? Få kjenne på hendene dine! I all verden!» Jeg våkner om natta og er gjennomvåt, jeg måtte skifte på senga her om dagen. Det kommer i bølger og jeg kommer meg ikke raskt nok frem til verandadøra når bølgen treffer. Endringer. Det kom litt brått, men det er naturlig. Det hører med og det skjer alle. Jeg dveler ikke så mye over det.
Jeg har malt spisestua. Jeg gikk først for hvitt:
Men endring her også. Jeg ombestemte meg og gikk fra hvitt til beige:
Den ser kanskje litt grå ut…men det ble fint og den flyter godt inn i resten av interiøret. Jeg hentet opp to små bord jeg fikk av en venninne fra kjelleren:
Litt på skeiva der altså, men krydderkassa fant jeg på bruktbutikken her ute og telysestaken fant jeg på nærbutikken og det tenner jeg stort sett hele dagen. Jeg vurderer å sette ett bilde av pappa og meg der.
Jeg har bakt boller og Mannen har fått middag etter han har kommet hjem fra jobb. Jeg har fått fotmassasje (det måtte en operasjon til, bare å bruke det for det det er verdt!):
Jeg har lært mye mer om Mannen. Jeg vet mer om hva han faktisk gjør på jobb, jeg vet mer om dykking og jeg vet mer om tiden han spilte revy, om tekstskriving. Han vet alt om mine 25 år som frisør. «Herlighet, prater som en foss jeg nå«, sa jeg. «Bare koselig det, det var som å sette på en lydbok!», fikk jeg til svar. Jeg har ledd og jeg har grått. Mannen har aldri vært så åpen og ærlig som han er nå, han har det rett og slett godt.
For to dager siden. Ny endring. Storebror sliter. Det funker ikke på jobb, depresjonen blir trigget. Igjen. «Jeg syns dette høres ut som når du jobbet på det sykehjemmet.» »Ja, faktisk», sa han.» Gråter du mye nå? Tenker du mye på morfar?» «Noe så jævlig», var svaret. «Jeg har stått i 10 minutter og grått på toalettet og nå sitter jeg i bilen utenfor jobb. Jeg takler det ikke.» Jeg fikk geleidet han inn til å prate med sjefen sin. «Du har vært åpen om diagnosen din, vær åpen om hva som skjer med deg, hvordan du reagerer. Forsett og vær ærlig og bruk litt tid på og reflekter rundt hva som skjer og hvorfor» Som sagt, så gjort. Det tok åtte dager også var det kapittelet over. Åtte. «Takk for støtten, mamma»
Jeg sitter lamslått tilbake. Hva faen skjedde nå? Sånn rent praktisk kan jeg oppsummere. Det gikk bra å jobbe i Flyktningetjenesten, det holdt på å gå ille på sykehjemmet, det gikk kjempebra på Mottaksenteret, men på den nye institusjonen var han innom det igjen. Ny rekord i kort ansettelsestid. «Neste gang! Nå har du lyktes annenhver gang, så nå er oddsen på din side», skrev jeg til han. Jeg må bare fortsette å løfte, skyve og støtte det jeg kan. Men jeg blir helt satt ut, dette tar pusten fra meg. Jeg blir så redd og jeg får så vondt. Av han som nok en gang opplever angsten, det og ikke mestre, nederlagsfølelse. Som kjenner på utenforskapet, som igjen må kontakte NAV, som kjenner at diagnosen lever i han, som har en depresjon som stadig tar initiativ.
Sistnevnte tror jeg at jeg føler mer på enn han og det skremmer meg. Jeg kjenner sykdomsbildet hans bedre enn han gjør selv, jeg ser det så klart. «Nei, det er ikke depresjon, det er somatikken jeg ikke takler. Det interesserer meg ikke heller» «Nei vennen, du får ikke sånne reaksjoner av å kjede deg. Du må reflektere mer rundt hva det handler om og hvorfor det blir sånn. Jeg gir meg ikke, fordi det er så viktig at han ikke gir seg. Forstår han det ikke selv, vil heller vi andre heller ikke forstå. Og viktigst, han vil ikke komme videre.
Jeg tenker så det knaker. Hvorfor reagerer han så sterkt på det som har med medisin og prøvetaking osv å gjøre? Han har to referanser i sitt eget liv når det gjelder det somatiske og det som minner om sykepleie og sykehus. Det er pappa sine sykehusopphold og det er hans egne innleggelser. Men jeg aner ikke om eller i hvilken grad det bunner i noe av dette, jeg tenker bare høyt.
Det jeg er mere sikker på, er at dette er en del av ett større bilde. Jobben (eller feil jobb), er det som utløser symptomene. Det har nettopp vært jul og han kom alene på julaften, han kom med frøken Fryd 1.juledag, men uten svigerdatter. Han balanserer mellom husfred og det å gjøre storfamilien fornøyd. Svigerdatter fant drømmehuset i Klæbu og de skulle søke om lån. Nå når han endelig hadde vendt tilbake til Trondheim og landet der. Jeg klandrer ikke noen, jeg har jobbet hardt for å nå inn til svigerdatter i det siste og har greid å finne noen smutthull. Hun ble også med på den siste lunsjen jeg inviterte de på og da kom de alle tre. Jeg er glad i svigerdatter, hun har det ikke bare enkelt. Hun jobber hardt, er snill med Storebror og er en veldig god mamma. Men hun har ingen røtter og det trenger Storebror. Mer enn noen aner.
«Vil du hjem?», sa Mannen. Ja, egentlig. Men jeg blir værende uti havgapet. Jeg vil komme meg litt før jeg møter han. Jeg må få fordøyd ferdig. Jeg må få gråte ut, jeg må få sove slitenheten av meg. Han er under oppsyn, han og frøken Fryd har besøkt lillesøster og han har sluttet å gråte. Jeg ringer og har forsikret han om at jeg kun er en togtur unna. Jeg er også sykemeldt i neste uke og da har han sagt ja til å henge litt med meg. I tillegg henter jeg mye styrke fra han som har vært med på hele prosessen, som forstår hva jeg går gjennom. Det er så godt å krype inntil han som trøster og støtter aller best. For dette er tøft å stå i.
I morgen skal vi kjøre en tur til Namsos. Da skal jeg kjøpe noe pynt til bordet og unne meg noen nye klær. Jeg har nesten ikke vært ute på over ei uke. Jeg skal bla ta med meg ordene fra lillesøsters julekort:
Som spisebordet, gikk jeg også fra hvit til beige. Endringer. De kommer. Noe til det bedre, noe til det verre. Bare vi holder oss på beige, så går dette bra. Beige er en farge jeg er fortrolig med, dempet og rolig er den også.
#oppigjen #Jannichekan