Prinsesse Vil ikke fikk det som hun ville. Hun får beholde livmora si. Telefonen fra St Olavs var overraskende, men gledelig. I samråd med overlegen hadde de blitt enige om å prøve og kun fjerne muskelknuten. I første omgang. Det som ikke var mulig for to år siden, var visst mulig likevel. Spesielt…Kunne jeg ha vært plagene de to siste årene foruten? Jeg tenkte mitt, men bet sammen. Fokus. 

Jeg ble oppriktig glad og den første jeg ringte var mamma. Sjefen min var på Matsentralen for meg akkurat da. Jeg har smerter og prøver å unngå å bære så mye. Så lenge han ble?? Jeg vet godt hvor lang tid en sånn tur tar og måtte ringe han til slutt. «Hvor er du?! Jeg har noe å fortelle deg! « «Men Janniche! Da er jo sommeren berget, for oss og ikke minst for deg!» En uke på sykehus er byttet ut med ‘inn og ut på dagen’ og ingen sykemelding. Ikke fravær, nesten ikke smerter. Kun litt groggy etter narkosen. Bittelitt typisk at han har Fellesverket lengst fremme i pannebrasken, men fytti for en go’ ing! Jeg står på kjøkkenet når han kommer og jeg hører han gå opp trappa. Ett stort smil og åpne armer møter meg og de klemmene han gir, er helt ærlig de eneste klemmene jeg savner. Ett følelsesmenneske av dimensjoner. Dette kommer jeg til å huske, makan til ekte glede på ett annet medmenneske sine vegne. Han er i ferd med å bli en av mine aller beste venner. 
 

Og jeg er så heldig å ha flere av de. To av dem var på besøk i helga, de lå på hotellet i gata jeg bor. Først en inspeksjon av teglsteinsveggen også vin, skravlings og flirings på hotellet på kvelden. Storkos! Vondt? Ja. Men bet sammen og selvmedisinerte meg med rødvin. Heldige meg, som har venner som orker å komme å se hvordan jeg har det, samme hvor jeg har tilhold i dette fylket. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg biter mye sammen om dagen. Jeg drar meg i nakkeskinnet og går på jobb. Sjefen min bare rister på hodet. Det koster det jeg har av krefter, batteriet er helt flatt. Magen er oppblåst og vond, underlivet er ett kapittel for seg selv og jeg vet ikke om mage og underliv henger sammen i så måte, men formen er skral. Men jeg må bare fortsette å bite, det er enda tre uker igjen til operasjonen. 
 

Da passer det bra at jeg går ut i ei uke ferie i morgen og har bestemt meg for å være mest mulig på Levanger. Jeg føler at jeg fikk litt lite tid her, jeg kunne ha tenkt meg å gjøre meg mere kjent før jeg setter snuten sørover. Jeg skal sove. Masse. Jeg skal gå de turene jeg orker, jeg skal på utstilling og jeg skal i kirka. Jeg liker den lille gåturen fra togstasjonen. Opp gata, også får du øye på to tårn. Det ene tårnet tilhører kirka og det andre tilhører huset jeg har leilighet i. Det er en festival her i sommer og den håper jeg å få med meg. Trehusbyen, på folkemunne. Mye fine hus og bygg med sjel. Og Sjøparken….mitt absolutte favorittsted. Der er jeg å finne både titt og ofte. Jeg trives godt og hadde jeg kjent noen her, hatt ett lite nettverk, så skulle jeg gjerne blitt lenger. Leiligheten kommer jeg til å savne…lenge. 
 

I morgen er det familiefeiring av Storebrors 30- årsdag, som er på lørdag. Jeg vet. Helt sykt at jeg har ett barn som er SÅ voksent! For en reise han har hatt….

God fredag og god helg der ute! 

Den siste uka har vært preget av….blod. Ikke  i flytende form som vi kjenner det. Men koagulert, en masse av gelé som vil ut. Plutselig og i store mengder. Jeg har en muskelknute i livmora som forårsaker disse blødningene. Dette har jeg levd med noen år, men i det siste har det gått over stokk og stein.  Tirsdag kveld ringte jeg legevakta og onsdag morgen satt jeg på gynekologisk poliklinikk på St Olavs. Legen sperret opp øynene når hun hørte hvordan den siste tiden hadde vært. «Bli med bort, dette må jeg se» Hun likte ikke det hun så. Muskelknuten er halvert i størrelse siden sist, likevel har plagene aldri vært så store. Hun konkluderte med at jeg måtte fjerne livmora. Det kom litt brått på, jeg ble stille. «Når?», sa jeg. «Vi får det ikke til i dag, men når passer det for deg?» Det føltes som ett merkelig spørsmål å få. Var det bare å sjekke kalenderen, liksom? Vi ble enig om at hun skulle ringe meg. Jeg forstod at hun ville det skal skje ganske så snart. 
 

Så nå venter noen runder på denne frøkna. Hun fikk ikke til å ta kreftprøven, da jeg blødde sånn. Minker ikke blødningene må jeg først i narkose for å ta de siste prøvene. Så operasjon i neste runde. Det er ingen som tror at jeg har kreft. Men som hun sa: «Er det noe der vil vi vite det på forhånd, det er en overraskelse vi ikke setter pris på å få når vi åpner deg.» Min livmor skal ut uansett. Fordi hun syns jeg har vært tolmodig. Fordi det har pågått i flere år og mengdene er tidvis så store. Fordi behandlingsmåtene som fins er utprøvd og ikke har hatt ønsket effekt. «En mann hadde aldri funnet seg i å få beskjed om at dette er det ikke noe å gjøre med», sa hun. Som jeg fikk beskjed om i 2019. Fordi jeg nå traff en lege som syns at nok er nok. Som satt ned foten. På mine vegne. 

Jeg vet. Jeg gleder meg også. Til dette er over. Til jeg kan tørre å tenke tanken om å gå med hvite bukser igjen, kanskje igjen ta en Sydentur med bikini og bading. Å sette meg hvor jeg vil uten bekymring. Ikke flere spiraler eller tabletter. Til å senke skuldrene. Ikke en dråpe blod. Aldri mer. Min livmor har gjort jobben sin den, den kan ofres uten for stort vedmod. 

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Jeg kjenner likevel på Prinsesse Vil ikke. Hun gruer seg veldig til det hun skal gjennom. Sykehus, prøver, operasjon, smerter, sykemelding. Overgangsalder. Fra frossenpinne til å få hetetokter over natta. Hun har fått nok av sykehus, hun syns hun har fått sin dose av prøvelser. For lenge siden. 
 

Lei. Vasker sengetøy, vasker sofa. Onsdag skiftet jeg bukser tre ganger. Det var rolig i går også på’n igjen i dag. Litt bedre i kveld. Kun to skift på hele dagen. 
 

Kråketærne og rynkene bare ‘popper ut’ når jeg blir sliten. Det ble stille fra St Olav, måtte den telefonen ringe ila neste uke….klar, men likevel ikke.

I dag var Storebror og frøken Fryd her. Helt umulig og ikke få påfyll av smilene til disse to! I morgen får jeg damebesøk fra Storbyen. Det blir lite omvisning, det blir typ stillesittende men det blir kos, skravlings og godt selskap. Og ett par glass blodfortynnende fludium- det må da være lov nå. 

God helg der ute 🙂 
 

Middagen gikk kjempefint. Alle tre var i god form, kjempekoselig og god stemning. Lille frøken Fryd fylte seks mnd på fredag og hun er ikke så liten lenger. Gode valker på lårene og sunne, friske bollekinn som omfavner det store, gode smilet hennes. Masse lyder og sokkene rives av og suttes på når hun ligger på ryggen. Sterk, harmonisk  og helt i rute- rett og slett til å spise opp! 
 

Regnet kom som en gavepakke. Jeg har slurvet litt på hjemmekontoret i finværet og har havnet litt bakpå. Har fått gjort masse og nå sitter jeg på toget med god samvittighet og kontroll. Jeg gleder meg så sykt til å dra på jobb igjen! To arbeidsdager på to uker og da har jeg vært ute…savn! Så nå gleder jeg meg til å se kollegaene mine og ikke minst,  ta i mot ungdommene igjen. De mellom 15 og 19, vel og merke, men  det går da i det minste i riktig retning. 

Så helga har gått fort. Jeg har kost meg i eget selskap i helga. Sett Bridget Jones på TV, både fredag og lørdag. Og når jeg så de sendte ‘Roger Waters- the Wall’, var det bare å lene seg tilbake og nyte både musikk og film. Trivsel:

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Jeg har også pratet en del med folk jeg ikke prater så mye med til vanlig. Både på chat og telefon. Jeg tror en del av den mannlige delen av befolkninga holder på å gå av skaftet om dagen. En som kontaktet meg på chat, sa som følger: « Jeg tror det er litt sånn at Corona har gjort at mangelen på sosial kontakt og klemming begynner å prege oss som er i forhold også. Særlig hvis den delen ikke lenger er til stede i forholdet.» Jeg har alltid tenkt at de er heldigstilt  de som har en partner nå, men det er kanskje sånn at det synliggjør ensomheten i tosomheten på en annen måte? Ville disse ha prøvd seg uavhengig av Corona eller ikke? Jeg vet ikke, bare noen tanker som slo meg. 

En annen ringte meg lørdag kveld og vi pratet i tre timer. Han er singel og har fått sin sjanse hos meg, men vi er gode venner. Men ensomheten mange sliter med om dagen…Dette har gjort noe med oss alle. 
 

En x av en x har også tatt kontakt og der her…kan bli interessant. Høflighetsfrasene er unnagjort og det aner meg at hun popper snart. I mellomtiden skal jeg forholde meg rolig og ta det som kommer. 

Rar helg, fin helg. Rare folk, fine folk. Noen litt mer skakkjørte enn andre. Men det er vi jo alle, i en eller annen grad. 

God ukestart der uke!

Papsen har bursdag i dag. I dag ville han ha blitt 76 år, men det ble han ikke. Han døde for ett og ett halvt år siden etter mange års sykdom. Det var godt å se han slippe smertene, jeg unner han hvilen. Noe så innmari.

Det er ikke det samme som at jeg ikke savner han. For det gjør jeg. Noe så innmari.

I dag dro jeg på grava og det gjør jeg ikke så ofte. Jeg kjøpte med en plante, ryddet og vannet litt. Satte meg ned. Lente meg inntil. Lukket øynene og så han for meg, visualiserte at jeg lente meg mot skuldra hans. Snuste han inn. I ett lite øyeblikk der, så var det bare oss. Tårene trillet.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Jeg har sånn behov for han om dagen. Styrken og roen. De store nevene. Så innmari.

Jeg har aldri følt nærværet hans etter at han døde, ikke sett etter tegn. Jeg leter ikke heller. Jeg tror ikke så mye på det overnaturlige. Jeg tror det er mer mellom himmel og jord enn hva som både kan forklares og bevises. Men at de døde synliggjør seg? Næh. Følger med fra ett eller annet sted? Ja. Men det stopper der. Så, for en måneds tid siden sendte lillesøster meg ett bilde. Hun satt på chat med en venninne og hadde oppdaget noe som lignet pappa i skyene og fikk venninnen sin til å gå ut å ta bilde med ett skikkelig kamera. Jeg er sikker på at jeg fikk haka LANGT nedpå knærne når hun sendte det til meg. Det samme gjaldt for de få jeg delte bilde med denne dagen.

For der er han. Ett i svart/hvitt og ett i farger. Samme ansiktsform, samme hårfeste, samme frisyre, konturene av ansiktstrekkene. Det der er pappa’n min. Det var ingenting spesielt med denne dagen, men han viste seg da. «Jeg er her» 

Gratulerer med dagen, papsen. Ingen over, ingen ved siden. Det er så godt å vite at du holder ett øye med oss. 

I morgen er det helg og den starter med at Turtelduene og frøken Fryd kommer på middag. Det gleder jeg meg til. Noe så innmari! 
 

Da var denne dagen over. 3. juni har blitt en vond dag. Dato for første innleggelsen til Storebror. Dagen som forandret oss begge. Episoden på Festningen dagen før, kvelden som ventet. Drosjeturen han tok alene for å komme seg til meg. Meldingene han sendte underveis. Han besvimte i armene mine når han kom inn døra. Da han våknet, var han borte. Sønnen min, som jeg kjente han frem til da, var borte. Legevakt, natta som fulgte. Han ble aldri den samme igjen. 
 

Jeg har ikke gått så dypt inn i det, jeg orker ikke å huske alt. Men kroppen husker, i dag har det vært…sårt. Å være meg.

Jeg tar med meg en fantastisk gårdag. Da fikk jeg endelig være med ungdommene på jobb igjen etter MYE styr! En god oppkjøring til en vanskelig dag jeg har kjent har vært på vei. Og døgnet hos mamma. Ingenting er som å være hjemme. 
 

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Storebror er i skrivende stund i Bergen, han tilbringer helga på hytta med faren sin. Jeg fikk en video fra ett fantastisk Austrheim tidligere i kveld. Måtte det gjøre han godt. 
 

Levanger bader i sol og i morgen kommer Lillebror og jeg skal få hilse på hun som har fått fart på han. Det….er ganske godt gjort, bare så det er sagt. Gleder meg!

Med hodet over vannet og nesa vendt fremover, går vi sommeren i møte.