«Kanskje du skulle begynne å blogge igjen?», sa han.Han her, på bildet over. Jeg ble stille. Blogge igjen? Jo. Jeg er egentlig veldig glad i å skrive. På samme måte som jeg er glad i å gå tur, jeg er egentlig veldig glad i å gå på fjellet også. Rettelse. Jeg elsker det, faktisk. For ikke å snakke om å trene. Jeg er egentlig veldig glad i å bevege meg. Alt dette er borte. Jeg har blitt litt borte.
Å nyte livet har blitt til kampen om tilværelsen. Hvordan jeg kom hit? Hva som har holdt meg nede? Det kan jeg komme tilbake til.
Jeg har en fantastisk kjærest, to kjekke gutter, jeg blir bestemor til ei lita tulle om en måned, jeg har familien min og jeg har gode venner. Jeg har en jobb jeg stortrives i, ikke minst.
Han gjentok det igjen i dag.»Jeg syns du skal vurdere den bloggingen. Å skrive gjør deg godt» Makan til mas? Men vet han har rett. Jeg er heller ikke redd for å bruke stemmen min. Den hever jeg både i det offentlige rom og innenfor husets fire vegger.
Å skrive er en ting. Å blogge er noe annet. Da føler jeg faktisk at jeg må vise at jeg gjør noe. At jeg lever ett liv. At jeg ikke bare jobber og haster meg hjem, for å kunne finne sofaen raskest mulig. Det kan til og med hende at jeg oppdager at jeg faktisk gjør en hel del, selv om jeg ikke er så aktiv lenger. For når alt koster…så er det viktig å legge merke til de små tingene man faktisk får til.
Det er på tide nå. Å prøve å finne tilbake til den Janniche jeg engang kjente og likte. Om ikke annet for å se om jeg kan kombinere den nye og den gamle versjonen på ett vis. Møtes på midten ett sted, kanskje? Tror vi starter der. Da er det første skrittet tatt, ny blogg ute! Så får vi se da, om vi finner henne igjen og hva som er igjen av henne. Jeg må bare velge å stole på at #jannichefortsattkan
