Ett halvt år senere har jeg blitt flere år eldre. Jeg blir aldri den samme igjen. Alt livet serverer av gode og dårlige opplevelser, gjør noe med oss. Dette er definitivt det verste jeg har vært med på. Og jeg har vært utsatt for en del. Jeg har fått mye. Mine barn får ikke ei skulder ut av ledd eller brekker ett ben, her står det tidvis om liv. Jeg har aldri kjent på en sånn frykt, jeg har aldri gjort så mye uten egentlig å ha krefter. Jeg har kjørt og kjørt og kjørt…og jeg har vært redd. Jeg har hatt mye fokus på å puste. Det er det jeg har gjort de siste seks månedene. I tillegg til å ha vært i delvis jobb, det har vært godt å ha noe eget.
Det går bra med Lillebror nå. Han vil ha mye å bevise i lang tid fremover, jeg vet ikke om jeg noen gang vil greie å slappe av. Der heller. Men han har det fint. «Jeg kjenner det har vært godt med litt mammatid nå», sa han en dag. Ikke savner han Trondheim så mye heller. Han lager utrolig mye god mat, han spiller gitar og synger av full hals. Han gamer med kompiser og han feier meg av banen i klubben. Ungdommene digger Lillebror og det bekrefter det jeg lærte på Fellesverket- ungdom skal jobbe med ungdom. Han er på ett godt sted, samtidig som fremtiden er uviss. Noe er avgjort og advokaten hans mente at ila november, skal vi ha alle svar. Da vet vi. Vi prøver å gjøre det beste ut av dagene, men det ligger der. Alt ligger der. Det meste er pratet om, jeg beundrer styrken og roen hans. Humøret. Selv om jeg vet at det er annerledes under overflaten.
Jeg har lært mye. Jeg har tenkt mye. Jeg har reagert. Likevel er det som om kropp og hodet fortsatt er i sjokk, det er så mye å ta inn. Dette har vært stygt og det har vært stygt lenge. Jeg er ufattelig lei meg for at jeg ikke kunne ha forhindret dette på noe vis. Jeg får stadig nye små sjokk. Da vi var og hentet tingene hans fra bilen han kolliderte med. «Men kjære….hvordan er det du har levd?» Vasking av rommet hans, ga en følelse av uvirkelighet. Virkelig ikke friskt.
For Lillebror ser det lyst ut. Lillebror har heldigvis tatt i mot hjelp og er motivert. Som han er nå, så er han en herlig versjon av seg selv.
For meg gir det en følelse av å bli lurt. Ting har blitt holdt skjult for meg. Igjen. Oppryddingsjobben er overlatt til meg. Igjen. Gamle traumer vekkes til live og slår mot meg med full kraft. Følelsesmessig er jeg helt nummen. Jeg jobber hardt med meg selv, lillebror er ikke hele opphavet sitt. Dette er ingen sin skyld. Jeg har reflektert over hva jeg burde gjort annerledes, hadde jeg ikke flyttet til Levanger hadde det hvertfall forsinket prosessen. Corona kom samtidig. Ingen skole, ingen faste rutiner, ingen mamma, ingen morfar. En Storebror som ikke var den samme lenger. Ett ønske om å være litt storkar. Tjene raske penger. Ta snarveier. Vi må til bunns, vi skal jobbe med behov for bekreftelse og oppmerksomhet. Være i sentrum. Det er noe der. Lillebror har alltid vært rolig, men han har følt seg mye utrygg. Det har vært mye uro og han har holdt mye inne.
Samtidig så er jeg så ufattelig glad for at han søker hjem, for at han lar meg få ta del i. For at han lar meg få hjelpe til og være der. Jeg vil mye heller delta på dugnad enn å delta i begravelse. For det har vært nære på. Jeg har bare ett så inderlig ønske om at han nå holder stien ren, at han finner tilbake og at han finner styrken. Tenk disse som har dette som sin hverdag. År etter år. Det er umenneskelig å stå i.
Da vi begynte samtalene, så var han veldig forsiktig. «Nei…det har ikke vært så lett alltid…» Og det har han helt rett i. Hjertet mitt blør, samtidig som jeg dealer med store, vanskelige ting. Men Lillebror er bedre, det er det viktigste. Han må nærmest begynne på nytt når han en dag skal ute av redet igjen, men det skal gå. Ett nytt rede, ett nytt sted. Han vil lære å fly igjen ❤️
