Dagene går (les flyr) Mannen og jeg har en tur vi går hvert år. Denne turen gikk vi første gang for fem år siden og på denne dagen begynte reisen med Mannen. 5. oktober inviterte han meg på en kopp kaffe og om jeg ville vise han byen med det samme? Hjelp! Ikke så mye tid til rådighet, men vi møttes i sentrum av Trondheim. Vi gikk til ett sted som het Tulla Fischer (nå nedlagt) og spiste lunsj. Det ble en Cæsarsalat på begge. Han hadde nettopp fylt 50 år og jeg hadde kjøpt kamferdrops og noe annet stash, bare på tull. Enda er vi bare på vennskapsnivå. Vi fortsatte til en slags minnelund for ofrene fra Utøya.

Akkurat sånn. Stod han også den første gangen. «Hm. Her er det også ett visst alvor. Tenkende og følsom.» Blikket jeg har på han endrer seg. Her er det mer. Noe jeg liker.

Vi går videre til Bakklandet

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Så til Gåsaparken, der står det en benk og vi setter oss ned.

Og der skjer det. Der ser jeg han, der oppstår dette ‘noe’. Jeg husker at jeg sier: «Du har veldig snille øyne. Det trengte jeg akkurat nå. Å se at det fortsatt fins noen snille der ute»

Vi går over gata og setter oss på en kafé. Vi sitter i ett rom som har så skeivt ett gulv at det skrår nedover. Vi drikker kakao.

 Det er en helt annen stemning, samtalen endrer kurs. Fra konversasjon og fjas på Tulla til dypere betroelser og varme følelser. Nærhet. Jeg må gå, jeg skal hente Lillebror på skolen og han følger meg til bila. Vi går gjennom Lykkens portal og tar en selfie.

Dette gjorde vi for femte gang i år. Han betaler lunsjen, jeg betaler kakaoen. Akkurat som den første gangen. Bildene du ser, er fra årets tur. Skikkelig heldig med den selfien i år 🤣

Det var ikke det at det regnet, det var bare måten det gjorde det på. Jeg lover, vi var KLISS våte!

Men vi fullførte. Vi hadde ett brudd på ni måneder, men også det året gikk vi denne turen. Vi har sloss, det har vært tårer og tenners gnissel, men vi fant tilbake til hverandre igjen. Nå nærmer det seg bryllup og invitasjonene er klare.

Vi koser oss veldig med det her 🥰

Ellers går det bra i klubben. Vi pusser opp og kidza tok innersvingen på meg i går. De var så ivrige og effektive! Fortsetter det i dette tempoet, blir vi ferdig ‘før tida’. Så gjenstår det å se, hvor lenge de holder ut og vil holde på i det samme tempo som i går.

Har du sett så flink ungdom? Skikkelig fin gjeng!

I neste uke begynner jeg som støttekontakt. Og i det du har sagt ja til en…kom en ny forespørsel til. Jeg sa ja der også. Mye fordi de begge strever med psyken og det vet jeg litt om. Begge er harde nøtter, så får vi se da. Jeg gruer meg faktisk ikke i det hele tatt. Psykisk sykdom gir seg ofte utslag på samme måte, uavhengig av diagnose. Det omverden ser og det som skjer, er at man isolerer seg og strever sosialt. Det er tungt å være til og man er fysisk sliten. Verden blir liten. Veldig liten. For liten. Til det til slutt mest handler om ett menneske i hele verden. En selv.

Trenger jeg ikke gjennom til disse to, så vet jeg bedre enn at det handler om meg. Samtidig som det skal lite for å skape endring hvis man finner en nøkkel. Vite rollen sin, være trygg på oppgaven min. Jeg er støttekontakt, ikke psykolog. Det er fortsatt litt Janniche gjør ting hun ikke kan, men det er i mi gate. Og hvem vet hvilke dører det vil åpne? Om ikke annet for å finne nye rom i meg selv.

Storebror postet ett innlegg i kveld. I dag er det to år siden han ble skrevet ut av sitt andre opphold på psykiatrisk. Han reflekterer godt og skriver at han har det veldig bra nå, han koser seg med svigerdatter og jentene. «Hva mer kan man ønske seg?», skriver han.

Jeg vet hva jeg ønsker meg. Jeg ønsker at han finner overskudd til å begynne i arbeidspraksis. Jeg ønsker at han finner overskudd til å vaske håret og ordner seg før han legger ut ett bilde av seg selv. Jeg ønsker at smilet når øynene. Jobbet 10 år i helse? Nei, nei, nei…» På den ene plassen han nevner jobbet han i en måned, den andre var han i knappe to uker, ja okey. På den tredje holdt han noen måneder. Jeg har forståelse for at han legger det frem som at det er hans eget valg. Han har akseptert at det ikke fungerer og ser tilbake og syns han har fått vært med på mye. All ære til han. All ære til at han tenker positive tanker om det som har vært, at han er takknemlig for hjelpa han har fått. Det er ingenting som varmer mammahjerte mer enn at han har det godt med seg selv og sine- tro meg. Han er en fantastisk pappa og jeg elsker åpenheten, ikke minst. Men dette greide jeg ikke å kommentere. Kommentarfeltet er selvfølgelig udelt positive og det både trenger han og fortjener han, men vi ser ikke helt det samme nå. Jeg svelger og puster med magen.

I morgen håper jeg Lillebror kommer seg trygt hjem. Han har vært med som ungdomsleder på konfirmasjonsleir i helga og har vært kjempeheldig med været, sett moskus og kost seg skikkelig. Men i morra er han sliten og vil hjem.

I tillegg er det årets innsamlingsaksjon og jeg skal gå med bøsse. To stykker fra klubben skal gå sammen meg (på eget iniativ 👏)  Klubbleder med to av bygdas ungdommer på Årets viktigste søndagstur- det blir stas. Gi så det svir da dere!