Ett evig prosjekt

Da er jeg tilbake etter en lang pause. Delvis fordi jeg ikke har hatt behov, delvis fordi det ikke lenger er det verktøyet som det en gang var, delvis fordi jeg har hatt trøbbel med tilgangen.

Livet i Flatanger er….hvitt. I skrivende stund er det så mye snø her som jeg sjelden har sett og jeg savner skiene mine. Sola varmer når den er fremme og å spenne på seg skiene og gå seg en tur for så å sette seg ned og rette nesa mot himmelen for å kjenne sola varme- fantastisk følelse!

Men i dag har det kun snødd. Og snødd litt til. Mannen og jeg var i Trondheim i helga på regionsamling med jobben hans og vi har begge bare slappet av her hjemme. Vi har planlagt bryllupet vårt og vi har diskutert neste maleprosjekt. Vi legger bak oss ei kjempehelg og det jeg var aller mest med i helga, vet du hva det var? Å ha gått ned i vekt. Jeg har hatt sukkerstopp siden 1. januar og har gått ned 8 kg. Vekta har stoppet litt opp nå, men det var så deilig. Å kle seg i kjolen jeg kjøpte til jul som jeg hang pent inn i skapet igjen. Buksedressen som jeg ikke har brukt siden i sommer. Det jeg er mest fornøyd med er at jeg er smalere over ryggen og rumpa. Merkelig hvordan voksne damer får det `legget` bakpå ryggen? Ikke pent. Velvære. Det har alt å si for hva du utstråler, hva du er mottakelig for. Så nå har jeg bestilt to kjoler til bryllupet i posten også har jeg bestilt prøvetime på brudesalong. Forloverne mine (storebror og lillebror) meg. Oss tre.

Livet går sin gang. Det går fremover. Jeg har funnet en flyt i hverdagen, jeg trives. Det blir mye kjøring og det er slitsomt på vinterføre. Det er mørkt, det er ikke oppkjørte spor som jeg kjenner det, det er vilt. Faens elg! Jeg telte tolv rådyr på ett jordet her en dag og hadde de nå bare holdt seg der. Men når du kommer i 60- 80 km/t og de plutselig hopper uti veien….pumpa slår helt vilt, like ille hver gang.

Livet går sin gang, jeg trives. Jeg har nylig vært på min første veiledningssamtale, en etterlengtet samtale for pårørende. Det var utrolig godt, men det reiv også skorpa av noen sår. De skorpene skal på igjen, enkelte sår skal ikke pirkes på. Men jeg måtte fortelle litt om bakgrunnen og dele noen episoder. Jeg understreket at jeg var der for min del, jeg har behov for å ventilere og jeg har behov for hjelp. Jeg fortalte at det er som om skriving ikke fungerer som verktøy lenger, behovet er ikke det samme lenger. “Det er nærmest mer terapeutisk for meg når jeg står med malerullen” og legger merke til at jeg bruker store bevegelser. “Men da skal vi gi deg nye verktøy” Så enkelt. ” Jeg er mye sint, jeg blir lett sliten” ” Det er ikke noe rart med det du har i bagasjen, med det du står i. Det er mye kraft i sinne, mye energi. Hvem vet hvor du har vært hvis det tidvis ikke har gått en faen i deg?” Anerkjennelse, det og ikke bli dømt, ikke bli mast på. Jeg kommer tilbake og jeg gjør hjemmeleksa mi- tro meg.

Det jeg står i er sorg. Hjertet mitt er i tusen biter over at det ble som det ble. Når restarbeideidsevnen viser seg å være satt til mellom 20 og 30% ble det dråpen. “Han tar det mye bedre enn meg. Han aksepterer det. Han syns det er trist, men at det er lite å få gjort med. “Jeg skal ha kvalitet på fritida mi også, jeg skal følge opp jentene. Jeg har lyst å prøve meg på 40%. Med den rette jobben tror jeg det skal være mulig å få til å jobbe to dager i uka” Fantastisk innstilling! Alle virker positive eller så er det bare foran meg. Eller så er det bare meg. En av foredragsholderne på regionssamlinga i helga, sa: “Å vinne OL- gull er ingen prestasjon. Å være deprimert og komme seg opp av senga og holde fast i en dag til- DET er prestasjon! Han har prøvd begge deler. Storebror presterer på høyt nivå, senest i siste arbeidspraksis. “Det er så tøft, så vondt å ha det sånn. Jeg savner morfar.” Jeg vet. Jeg er så stolt av han, jeg er redd for at han en dag ikke skal orke mer, men aller mest er jeg lei meg. Så ufattelig lei meg, for at det var sånn det ble. Og du vet når du kjenner at den rasjonelle delen av hjernen ikke lenger får kontroll over det irrasjonelle? Da gjør du det eneste rette- ta kontakt med noen som kan hjelpe. Ikke kjæresten din, ikke venninna di- jeg orker hvertfall ikke å la dette være ett tema hele tida. Men det lever så sterkt inni meg, så da må det tidvis ut.

Ett grep jeg har tatt, er å ha fri på mandager. Jeg byttet arbeidsdag da helgene ofte er fylt med kurs, Trondheimsturer og diverse. Tanken på at jeg skulle opp 05.50 dagen etter ble etterhvert kvelende. Jeg puster allerede lettere og bedre. Poenget er ikke å strekke helga, poenget er ikke å fylle helga med mer. Hjem på søndag og når mandagen kommer- hvile. Jeg har muligheten, men merker allerede effekten av å ha en dag som bare er min og hvor jeg får koblet ut og slappet av.

Det er ikke sånn at Storebror og jeg følger hverandre lenger. Han har gått forbi meg for lenge siden. Han strever, men takler. Jeg må lære meg å puste. Jeg må lære meg å hvile. Jeg jobber med saken og nå er livet så mye mer enn dette. Det er en del av det hele, av og til må man ta grep.

For dette er en del av meg. Noe som alltid vil være der, en del av meg vil alltid være ett evig prosjekt.

#livet

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg