Da var det oss igjen da, bloggen. Jeg sover altfor lite for tiden, underskudd. Jeg er altfor lite til stede i eget liv. Hele tiden bakpå, det er mer enn nok å holde seg ovenpå. Lillebror er ute og kjører i natt og det er nok til at uroen kommer. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få bukt med dette. Hver eneste gang han skal noe. Kurs i morgen også kjøre til Flatanger etterpå. Mørkt og kaldt, høye skuldre. Jeg vet ikke hvor lenge jeg greier å ha de hengende så høyt.
«Slapp av mamma!» Han mener nok han gjør det han kan for å trygge meg, jeg er uenig. Da hadde han holdt seg hjemme i kveld.
Tidligere i dag, hadde jeg en prat med Storebror. Han fortalte om hverdagen sin, om hvor han gleder seg til å begynne i arbeidspraksis igjen, om hvor stusselig de blir, dagene. «Jeg sitter mye her, med kaffekoppen min» og nikket mot kjøkkenbordet hvor vi satt. Jeg ser han legger merke til tårene i øynene mine, men fortsetter å prate. Han var så fin i ny genser og nyvasket hår. Det var så altfor lenge siden vi hadde sittet sånn. Hvor beroligende han virket på meg, men samtidig så ble jeg så trist. Han har en god periode nå og friskere enn dette, blir han ikke. Helt fantastisk fine begge disse to gutta mine, men fytti som de har kjent livet.
Storebror fortalte om relasjonen med vennene sine og gjorde regnskap. «Julie sier jeg er som en rose, mens hun er som en kaktus. Jeg trenger mye stell, mens hun har ikke behov for så mye vanning» Jeg smilte av metaforen og syns det var godt sagt og tenkte at hun har helt rett. Og tenkte at der er Svigerdatter og jeg like- kaktuser begge to.
Da jeg kom til mamma sendte han en melding. «Glad i deg! Husk han som sitter på skya- han passer på 💙❤️»
Jeg sovnet under håndballkampen, det minste barnebarnet mitt våknet 05.50 i morrest og jeg sov ikke så godt den natta heller. Mamma serverte kjøttkaker og en god kopp te, en veldig fin kveld.
Akkurat nå er alt egentlig fint. Men skuldrene er høye og jeg har underskudd på søvn og energi. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få overskudd igjen, jeg vet ikke hvordan jeg skal få til å slappe av igjen. Jeg vet ikke. Det jeg derimot har lært, er at jeg er kaktus. 100% sikkert.
Ett halvt år senere har jeg blitt flere år eldre. Jeg blir aldri den samme igjen. Alt livet serverer av gode og dårlige opplevelser, gjør noe med oss. Dette er definitivt det verste jeg har vært med på. Og jeg har vært utsatt for en del. Jeg har fått mye. Mine barn får ikke ei skulder ut av ledd eller brekker ett ben, her står det tidvis om liv. Jeg har aldri kjent på en sånn frykt, jeg har aldri gjort så mye uten egentlig å ha krefter. Jeg har kjørt og kjørt og kjørt…og jeg har vært redd. Jeg har hatt mye fokus på å puste. Det er det jeg har gjort de siste seks månedene. I tillegg til å ha vært i delvis jobb, det har vært godt å ha noe eget.
Det går bra med Lillebror nå. Han vil ha mye å bevise i lang tid fremover, jeg vet ikke om jeg noen gang vil greie å slappe av. Der heller. Men han har det fint. «Jeg kjenner det har vært godt med litt mammatid nå», sa han en dag. Ikke savner han Trondheim så mye heller. Han lager utrolig mye god mat, han spiller gitar og synger av full hals. Han gamer med kompiser og han feier meg av banen i klubben. Ungdommene digger Lillebror og det bekrefter det jeg lærte på Fellesverket- ungdom skal jobbe med ungdom. Han er på ett godt sted, samtidig som fremtiden er uviss. Noe er avgjort og advokaten hans mente at ila november, skal vi ha alle svar. Da vet vi. Vi prøver å gjøre det beste ut av dagene, men det ligger der. Alt ligger der. Det meste er pratet om, jeg beundrer styrken og roen hans. Humøret. Selv om jeg vet at det er annerledes under overflaten.
Jeg har lært mye. Jeg har tenkt mye. Jeg har reagert. Likevel er det som om kropp og hodet fortsatt er i sjokk, det er så mye å ta inn. Dette har vært stygt og det har vært stygt lenge. Jeg er ufattelig lei meg for at jeg ikke kunne ha forhindret dette på noe vis. Jeg får stadig nye små sjokk. Da vi var og hentet tingene hans fra bilen han kolliderte med. «Men kjære….hvordan er det du har levd?» Vasking av rommet hans, ga en følelse av uvirkelighet. Virkelig ikke friskt.
For Lillebror ser det lyst ut. Lillebror har heldigvis tatt i mot hjelp og er motivert. Som han er nå, så er han en herlig versjon av seg selv.
For meg gir det en følelse av å bli lurt. Ting har blitt holdt skjult for meg. Igjen. Oppryddingsjobben er overlatt til meg. Igjen. Gamle traumer vekkes til live og slår mot meg med full kraft. Følelsesmessig er jeg helt nummen. Jeg jobber hardt med meg selv, lillebror er ikke hele opphavet sitt. Dette er ingen sin skyld. Jeg har reflektert over hva jeg burde gjort annerledes, hadde jeg ikke flyttet til Levanger hadde det hvertfall forsinket prosessen. Corona kom samtidig. Ingen skole, ingen faste rutiner, ingen mamma, ingen morfar. En Storebror som ikke var den samme lenger. Ett ønske om å være litt storkar. Tjene raske penger. Ta snarveier. Vi må til bunns, vi skal jobbe med behov for bekreftelse og oppmerksomhet. Være i sentrum. Det er noe der. Lillebror har alltid vært rolig, men han har følt seg mye utrygg. Det har vært mye uro og han har holdt mye inne.
Samtidig så er jeg så ufattelig glad for at han søker hjem, for at han lar meg få ta del i. For at han lar meg få hjelpe til og være der. Jeg vil mye heller delta på dugnad enn å delta i begravelse. For det har vært nære på. Jeg har bare ett så inderlig ønske om at han nå holder stien ren, at han finner tilbake og at han finner styrken. Tenk disse som har dette som sin hverdag. År etter år. Det er umenneskelig å stå i.
Da vi begynte samtalene, så var han veldig forsiktig. «Nei…det har ikke vært så lett alltid…» Og det har han helt rett i. Hjertet mitt blør, samtidig som jeg dealer med store, vanskelige ting. Men Lillebror er bedre, det er det viktigste. Han må nærmest begynne på nytt når han en dag skal ute av redet igjen, men det skal gå. Ett nytt rede, ett nytt sted. Han vil lære å fly igjen ❤️
Det er opp til han nå. Det er opp til lillebror. Å vise. Å bevise. Han ble med utover til Havgapet i pinsa. Når han kommer hjem har han fem uker ferie. Hva da?
Han har forårsaket mye smerte og fortvilelse nå og det vet han. Samtalene går fra og være varme og empatiske til å bli konfronterende og harde. Han har noe i seg som i utgangspunktet er godt, han vil godt. Men det blir feil. Helt feil. Han er stor, men akk så liten. Han er nok en gang på feil sti. Han har vært på ville veier før, da tok jeg grep, da tok jeg mye av ansvaret. Denne gangen gjør jeg ikke det, ikke sånn som da. Lillesøster sørget for å stoppe den tankerekka og hun har rett. Jeg har gjort så godt jeg har kunne.
Jeg er lei meg og jeg er redd. Jeg er fortvilt og vet ikke hva jeg skal gjøre. Men det er ikke jeg som skal handle nå, det er han. Han hadde det på G, nå har han tabbet seg skikkelig ut. Konsekvensene må han ta, men mammahjertet blør. Tar han ikke lærdom nå, så vil det gå han ille. Han vil ende opp som faren sin.
Forskjellen på sist gang og nå, er at da kunne jeg bestemme. Nå er han voksen. Valget er hans. Tilliten min vil han aldri få igjen.
Enn så lenge, er det bare å slå ring. Om en gutt som har hatt en forferdelig opplevelse. Som hverken skadet seg selv eller noen andre. Ikke fysisk. Han får godt stell her ute, men det blir som å gå på tå. Legger merke til alt og ingenting. Stressnivået er høyt på oss begge, han sover masse. Jeg håper han slapper av og føler at han er i den trygge havna han har behov for akkurat nå. Det virker sånn.
Det nærmer seg bryllup og det er kun to uker igjen. Det ser ut som vi får drittvær. I pinsa skulle en venninne og jeg bygge platt, men noen ville det annerledes. Det blir ikke hageparty som det ser ut nå, heller ingen båttur. Fordelen med det, er at det sparer oss for mye jobb. Nå er vi så bakpå at jeg orker ikke engang tanken på det.
Det ser ikke ut som det blir den helga vi så for oss, men det ordner seg kanskje til det beste for oss likevel. Det lager seg til. Med tanke på det vi står i nå, så er det som om noen sier. «Ikke tenk på det. Gjør det enkelt, ting er arbeidsomme nok just nu.»
Men nå er det viktigste å ivareta lillebror. Jeg gruer meg skikkelig til han skal hjem. Jeg kommer til å gå i helspenn. Han, som jeg har sett på som en bauta, som jeg har sett på som den stødige. «Jeg har heldigvis en. Som er 100%. Som jeg slipper å bekymre meg for i like stor grad.» Jeg kunne ikke ha tatt mer feil. Og det er det verste for min del akkurat nå.
Bryllupet vurderte jeg å ta ned i en mindre skala, men den festen har vi behov for nå. Vi har behov for en glad dag. Jeg gifter meg med en bra mann. Han har fått en del ting på kjøpet jeg gjerne skulle ha vært foruten. Ikke dømmende og med åpent sinn står han der. Han tar i mot Psykt barn, svigerbarn som snur på femøringen i det vi arrangerer dugnad, barnebarn, lillebror på ville veier, bikkje og fandens oldemor. Ikke minst slår han ring om meg, han viker ikke en millimeter.
I skrivende stund er det full storm uti havgapet. Akkurat nå er det mild bris innvendig, men det vil blåse opp igjen. I mellomtiden…slår vi ring.
I dag har vært helt sykt travelt. Jobbe på Servicekontoret, hjem å ta en hårklipp, hente en ungdom og innom butikken. Det ble en pk grøt til Mannen og meg, som vi varmet opp i klubben. Vel hjemme kl 22.30 skalv jeg. To frukt og en proteinpudding senere, pustet jeg igjen.
Travle dager er gode dager, men i dag ble vel heftig. Det har skjedd mye i Flatanger i det siste. Det har vært ras, en seilbåt gikk på grunn. Tirsdag kveld kom SeaKing’n og hentet noen som var dårlig- hyttefolk visstnok. Samme kveld måtte politiet komme på Zanzibar da en person var helt krakilsk. Og i kveld, hjem fra klubben så vi ambulansen stå utafor ett bolighus. «Hva er det som skjer her ute for tida? », sa en ungdom. «Jeg vet!», sa jeg. «Savner jo nesten ikke Trondheim om dagen, føler meg som hjemme!»
I dag har tankene likevel gått i retning Bartebyen. Foreldrene mine har bryllupsdag. 49 år.
Så rart det må være. Å fortsette uten den andre når livet sånn som du kjenner det, er å være to. Å ha en å dele stort og smått med. Jeg ser for meg at det rareste må være og ikke lenger ha en å dele smått med. En ting er de store, dype samtalene. De har man ikke så mange av uansett. Men hverdagspraten, god morgen og god natt, småpraten gjennom dagen, avtaler som inngås, planer som legges, ett TV- program man ser sammen, den gode søndagsmiddagen man handler inn, planlegger og gleder seg til. For vår del,bålpannekos, en båttur med ett lite glass hvitt på Zanzibar. Tusen små ting, som gjør det hele så stort. Så hverdagslig, så vanlig, så kjedelig, så irriterende, men likevel så trygt og godt. Jeg ville ikke ha byttet ut Mannen om jeg hadde fått betalt, ikke engang de dagene jeg kunne ha solgt han for femti øre.
Vi vil aldri få over 40 år sammen, men med våre seks år har vi gjort mye som har ført oss tett sammen. Vi bor sammen, vi holder kurs sammen, vi jobber sammen. Vi er to, men vi har grodd sammen. Og det er det som skjer. Forhold gror og vokser seg bare sterkere. Så lenge det får tid. Så lenge det får næring.
Så rart det må være. Når en så langvarig relasjon tar slutt. Når ingenting lenger skal deles. Jeg har tenkt sånn på de begge i dag.
Hjelpes, psykologen er smart. Vi pratet ikke om storebror i dag, ikke ett sekund. “Hvorfor tror du det har blitt sånn? At du ikke har tiltro til noen? At det har blitt verre etter at du flyttet uti havgapet?”
Mangel på tillitt….handler om en person. Eksmannen min. Måtte rippe opp i den historien. Om den dagen. Da jeg stod på jobb og fikk tlf fra Namsmannen. “Jeg husker hvilken kunde jeg hadde i stolen, jeg husker at hun satt med striper. Jeg vet jeg gikk hjem, men jeg husker det ikke. Jeg husker de to strenge mennene som stod på trappa mi. Jeg husker pappa som kom, jeg husker at eksmannen min var forduftet. Jeg husker at vi bodde til mamma og pappa i påvente av ny leilighet. Jeg husket at familien ble delt. At storebror bodde hos lillesøster, at storebror var på ferie når det skjedde og at han ikke kom hjem til rommet sitt, at han aldri så det igjen. Jeg husker at han var fortvilt. “Men jeg vil også være sammen dere!” Jeg husker ett hjerte som blødde, en forferdelig tid. Jeg husker at jeg tenkte at det beste for alle måtte være om vi holdt sammen. Jeg husker flere svik, jeg husker at vi ble separert, jeg husker at vi kom sammen igjen. Men ga offisielt opp den dagen han ikke kom hjem fra jobb og to sivile poilitimenn stod på døra mi og ville ransake leiligheten.
Hvordan han har sviktet lillebror, så mye at lillebror til slutt satt foten ned og ikke ville ha mer med han gjøre. Rettsmøter, en idiot av en barnepsykolog jeg sendte inn en klage på. En dommer som mente at lillebror var så gammel at han måtte se faren sin inn i øynene å si med egne ord:” Jeg vil ikke ha mer med deg å gjøre”. For en kamp…hva den mannen har utsatt oss for. En brukket rygg, på alle nivå.
Psykologen mener jeg har gjort meg selv sårbar med å flytte inn ett sted hvor jeg ikke eier noenting, men hvor Mannen har alt overtak. Hvor jeg plutselig kan befinne meg i å stå på gata igjen, hvor jeg igjen må starte på nytt. Hvor det gamle ligger der og lurer, hvordan kropp og hodet ikke får fred, hvor angsten for at det som skjedde skal skje igjen. “Ja, men det har jeg jo gjort før…jeg har flyttet mye” “Ja, men da har du vært i førersetet og hatt kontroll. Det har vært ditt valg. Det er ikke rart at du har behov for å ha kontroll Janniche, dette er ett traume.” Jeg vet.
Hun vil hjelpe meg gjennom det og det vrenger seg i hele meg. “Hvordan?” “Vi skal prate oss gjennom det, vi har god tid.” Traumeterapi. Midt i bryllupsplanlegging, oppussing innvendig og utvendig. De fleste som går gjennom traumeterapi er eller blir sykemeldt. Jeg har hjertebank når jeg skriver dette, jeg må fokusere på pusten. “Og jeg vil invitere Mannen med på en samtale. Det virker på meg som han har lært å takle sinnet ditt på en måte fungerer for han, men ikke for deg. Det er mye han kan gjøre, dere er to om dette. Adferden hans påvirker adferden din.”
Mannen ble overrasket, men sa ja. Jeg syns det er en kjempegod ide. Mannen kjenner denne historien, men den blir ikke tatt med i regnestykket når episoder utspiller seg. Han gir meg ikke forståelse for at det er noe som forklarer adferden min. På samme måte som at jeg savner både storebror og pappa. Enkelte dager er blytunge….men det føles som han har mistet meg av synet. Det er mye han og telefonen, klistret opp i venstre hjørnet i sofaen.
Jeg ble selv tatt på senga over at det var dette som lå i bunnen, men hun har rett. “Har du fått fortalt eksmannen din hvor sint du er? Hvordan det føles det han har gjort mot dere? Dette er ett overgrep!” “Nei…må jeg det?”
“Har du noen gang hatt en sånn innvendig ro du beskriver at du ønsker?” “Ja….når jeg er alene.”
Hun korrigerer meg når jeg sier at jeg er ødelagt. “Du er preget, ikke ødelagt.”
Så inn i helvete lei av disse greiene her. Virkelig? Er det han jeg skal begynne å styre med nå når jeg skal gifte meg på nytt? Innhentet av fortiden. Så til de grader. Jeg er helt ferdig og forstår ikke hvordan jeg skal hente motivasjon eller krefter. Jeg må fordøye. Og puste litt til.
Da er jeg tilbake etter en lang pause. Delvis fordi jeg ikke har hatt behov, delvis fordi det ikke lenger er det verktøyet som det en gang var, delvis fordi jeg har hatt trøbbel med tilgangen.
Livet i Flatanger er….hvitt. I skrivende stund er det så mye snø her som jeg sjelden har sett og jeg savner skiene mine. Sola varmer når den er fremme og å spenne på seg skiene og gå seg en tur for så å sette seg ned og rette nesa mot himmelen for å kjenne sola varme- fantastisk følelse!
Men i dag har det kun snødd. Og snødd litt til. Mannen og jeg var i Trondheim i helga på regionsamling med jobben hans og vi har begge bare slappet av her hjemme. Vi har planlagt bryllupet vårt og vi har diskutert neste maleprosjekt. Vi legger bak oss ei kjempehelg og det jeg var aller mest med i helga, vet du hva det var? Å ha gått ned i vekt. Jeg har hatt sukkerstopp siden 1. januar og har gått ned 8 kg. Vekta har stoppet litt opp nå, men det var så deilig. Å kle seg i kjolen jeg kjøpte til jul som jeg hang pent inn i skapet igjen. Buksedressen som jeg ikke har brukt siden i sommer. Det jeg er mest fornøyd med er at jeg er smalere over ryggen og rumpa. Merkelig hvordan voksne damer får det `legget` bakpå ryggen? Ikke pent. Velvære. Det har alt å si for hva du utstråler, hva du er mottakelig for. Så nå har jeg bestilt to kjoler til bryllupet i posten også har jeg bestilt prøvetime på brudesalong. Forloverne mine (storebror og lillebror) meg. Oss tre.
Livet går sin gang. Det går fremover. Jeg har funnet en flyt i hverdagen, jeg trives. Det blir mye kjøring og det er slitsomt på vinterføre. Det er mørkt, det er ikke oppkjørte spor som jeg kjenner det, det er vilt. Faens elg! Jeg telte tolv rådyr på ett jordet her en dag og hadde de nå bare holdt seg der. Men når du kommer i 60- 80 km/t og de plutselig hopper uti veien….pumpa slår helt vilt, like ille hver gang.
Livet går sin gang, jeg trives. Jeg har nylig vært på min første veiledningssamtale, en etterlengtet samtale for pårørende. Det var utrolig godt, men det reiv også skorpa av noen sår. De skorpene skal på igjen, enkelte sår skal ikke pirkes på. Men jeg måtte fortelle litt om bakgrunnen og dele noen episoder. Jeg understreket at jeg var der for min del, jeg har behov for å ventilere og jeg har behov for hjelp. Jeg fortalte at det er som om skriving ikke fungerer som verktøy lenger, behovet er ikke det samme lenger. “Det er nærmest mer terapeutisk for meg når jeg står med malerullen” og legger merke til at jeg bruker store bevegelser. “Men da skal vi gi deg nye verktøy” Så enkelt. ” Jeg er mye sint, jeg blir lett sliten” ” Det er ikke noe rart med det du har i bagasjen, med det du står i. Det er mye kraft i sinne, mye energi. Hvem vet hvor du har vært hvis det tidvis ikke har gått en faen i deg?” Anerkjennelse, det og ikke bli dømt, ikke bli mast på. Jeg kommer tilbake og jeg gjør hjemmeleksa mi- tro meg.
Det jeg står i er sorg. Hjertet mitt er i tusen biter over at det ble som det ble. Når restarbeideidsevnen viser seg å være satt til mellom 20 og 30% ble det dråpen. “Han tar det mye bedre enn meg. Han aksepterer det. Han syns det er trist, men at det er lite å få gjort med. “Jeg skal ha kvalitet på fritida mi også, jeg skal følge opp jentene. Jeg har lyst å prøve meg på 40%. Med den rette jobben tror jeg det skal være mulig å få til å jobbe to dager i uka” Fantastisk innstilling! Alle virker positive eller så er det bare foran meg. Eller så er det bare meg. En av foredragsholderne på regionssamlinga i helga, sa: “Å vinne OL- gull er ingen prestasjon. Å være deprimert og komme seg opp av senga og holde fast i en dag til- DET er prestasjon! Han har prøvd begge deler. Storebror presterer på høyt nivå, senest i siste arbeidspraksis. “Det er så tøft, så vondt å ha det sånn. Jeg savner morfar.” Jeg vet. Jeg er så stolt av han, jeg er redd for at han en dag ikke skal orke mer, men aller mest er jeg lei meg. Så ufattelig lei meg, for at det var sånn det ble. Og du vet når du kjenner at den rasjonelle delen av hjernen ikke lenger får kontroll over det irrasjonelle? Da gjør du det eneste rette- ta kontakt med noen som kan hjelpe. Ikke kjæresten din, ikke venninna di- jeg orker hvertfall ikke å la dette være ett tema hele tida. Men det lever så sterkt inni meg, så da må det tidvis ut.
Ett grep jeg har tatt, er å ha fri på mandager. Jeg byttet arbeidsdag da helgene ofte er fylt med kurs, Trondheimsturer og diverse. Tanken på at jeg skulle opp 05.50 dagen etter ble etterhvert kvelende. Jeg puster allerede lettere og bedre. Poenget er ikke å strekke helga, poenget er ikke å fylle helga med mer. Hjem på søndag og når mandagen kommer- hvile. Jeg har muligheten, men merker allerede effekten av å ha en dag som bare er min og hvor jeg får koblet ut og slappet av.
Det er ikke sånn at Storebror og jeg følger hverandre lenger. Han har gått forbi meg for lenge siden. Han strever, men takler. Jeg må lære meg å puste. Jeg må lære meg å hvile. Jeg jobber med saken og nå er livet så mye mer enn dette. Det er en del av det hele, av og til må man ta grep.
For dette er en del av meg. Noe som alltid vil være der, en del av meg vil alltid være ett evig prosjekt.
Dagene går (les flyr) Mannen og jeg har en tur vi går hvert år. Denne turen gikk vi første gang for fem år siden og på denne dagen begynte reisen med Mannen. 5. oktober inviterte han meg på en kopp kaffe og om jeg ville vise han byen med det samme? Hjelp! Ikke så mye tid til rådighet, men vi møttes i sentrum av Trondheim. Vi gikk til ett sted som het Tulla Fischer (nå nedlagt) og spiste lunsj. Det ble en Cæsarsalat på begge. Han hadde nettopp fylt 50 år og jeg hadde kjøpt kamferdrops og noe annet stash, bare på tull. Enda er vi bare på vennskapsnivå. Vi fortsatte til en slags minnelund for ofrene fra Utøya.
Akkurat sånn. Stod han også den første gangen. «Hm. Her er det også ett visst alvor. Tenkende og følsom.» Blikket jeg har på han endrer seg. Her er det mer. Noe jeg liker.
Så til Gåsaparken, der står det en benk og vi setter oss ned.
Og der skjer det. Der ser jeg han, der oppstår dette ‘noe’. Jeg husker at jeg sier: «Du har veldig snille øyne. Det trengte jeg akkurat nå. Å se at det fortsatt fins noen snille der ute»
Vi går over gata og setter oss på en kafé. Vi sitter i ett rom som har så skeivt ett gulv at det skrår nedover. Vi drikker kakao.
Det er en helt annen stemning, samtalen endrer kurs. Fra konversasjon og fjas på Tulla til dypere betroelser og varme følelser. Nærhet. Jeg må gå, jeg skal hente Lillebror på skolen og han følger meg til bila. Vi går gjennom Lykkens portal og tar en selfie.
Dette gjorde vi for femte gang i år. Han betaler lunsjen, jeg betaler kakaoen. Akkurat som den første gangen. Bildene du ser, er fra årets tur. Skikkelig heldig med den selfien i år 🤣
Det var ikke det at det regnet, det var bare måten det gjorde det på. Jeg lover, vi var KLISS våte!
Men vi fullførte. Vi hadde ett brudd på ni måneder, men også det året gikk vi denne turen. Vi har sloss, det har vært tårer og tenners gnissel, men vi fant tilbake til hverandre igjen. Nå nærmer det seg bryllup og invitasjonene er klare.
Vi koser oss veldig med det her 🥰
Ellers går det bra i klubben. Vi pusser opp og kidza tok innersvingen på meg i går. De var så ivrige og effektive! Fortsetter det i dette tempoet, blir vi ferdig ‘før tida’. Så gjenstår det å se, hvor lenge de holder ut og vil holde på i det samme tempo som i går.
Har du sett så flink ungdom? Skikkelig fin gjeng!
I neste uke begynner jeg som støttekontakt. Og i det du har sagt ja til en…kom en ny forespørsel til. Jeg sa ja der også. Mye fordi de begge strever med psyken og det vet jeg litt om. Begge er harde nøtter, så får vi se da. Jeg gruer meg faktisk ikke i det hele tatt. Psykisk sykdom gir seg ofte utslag på samme måte, uavhengig av diagnose. Det omverden ser og det som skjer, er at man isolerer seg og strever sosialt. Det er tungt å være til og man er fysisk sliten. Verden blir liten. Veldig liten. For liten. Til det til slutt mest handler om ett menneske i hele verden. En selv.
Trenger jeg ikke gjennom til disse to, så vet jeg bedre enn at det handler om meg. Samtidig som det skal lite for å skape endring hvis man finner en nøkkel. Vite rollen sin, være trygg på oppgaven min. Jeg er støttekontakt, ikke psykolog. Det er fortsatt litt Janniche gjør ting hun ikke kan, men det er i mi gate. Og hvem vet hvilke dører det vil åpne? Om ikke annet for å finne nye rom i meg selv.
Storebror postet ett innlegg i kveld. I dag er det to år siden han ble skrevet ut av sitt andre opphold på psykiatrisk. Han reflekterer godt og skriver at han har det veldig bra nå, han koser seg med svigerdatter og jentene. «Hva mer kan man ønske seg?», skriver han.
Jeg vet hva jeg ønsker meg. Jeg ønsker at han finner overskudd til å begynne i arbeidspraksis. Jeg ønsker at han finner overskudd til å vaske håret og ordner seg før han legger ut ett bilde av seg selv. Jeg ønsker at smilet når øynene. Jobbet 10 år i helse? Nei, nei, nei…» På den ene plassen han nevner jobbet han i en måned, den andre var han i knappe to uker, ja okey. På den tredje holdt han noen måneder. Jeg har forståelse for at han legger det frem som at det er hans eget valg. Han har akseptert at det ikke fungerer og ser tilbake og syns han har fått vært med på mye. All ære til han. All ære til at han tenker positive tanker om det som har vært, at han er takknemlig for hjelpa han har fått. Det er ingenting som varmer mammahjerte mer enn at han har det godt med seg selv og sine- tro meg. Han er en fantastisk pappa og jeg elsker åpenheten, ikke minst. Men dette greide jeg ikke å kommentere. Kommentarfeltet er selvfølgelig udelt positive og det både trenger han og fortjener han, men vi ser ikke helt det samme nå. Jeg svelger og puster med magen.
I morgen håper jeg Lillebror kommer seg trygt hjem. Han har vært med som ungdomsleder på konfirmasjonsleir i helga og har vært kjempeheldig med været, sett moskus og kost seg skikkelig. Men i morra er han sliten og vil hjem.
I tillegg er det årets innsamlingsaksjon og jeg skal gå med bøsse. To stykker fra klubben skal gå sammen meg (på eget iniativ 👏) Klubbleder med to av bygdas ungdommer på Årets viktigste søndagstur- det blir stas. Gi så det svir da dere!
Ny bloggplattform, nytt bosted, ny jobb, nytt liv. Lurer på om det gamle innholdet fra miniblogg.no blir med over? Hvis ikke, skal jeg presentere meg litt nærmere i neste innlegg. Alt er nytt om dagen, men det føles ikke fremmed. Det føles som hjemme. Jeg er litt i vinden om dagen. Jeg blir lagt merke til. På en positiv måte. Det dras i meg i flere retninger nå, det føles som alle vil ha en bit.
De som ser på meg en ressurs, er flink til å uttrykke det. De som tenker «hva er det hun tror hun er?», holder kjeft. Jeg føler ikke noe på bygdedyret, men jeg vet godt at det er der. Hun nye, som er i ferd med å posisjonere seg. Det er ingenting å ta meg på, jeg vet jeg har manges øyne på meg nå og jeg er forsiktig. For jeg glemmer stadig hvor liten plass dette er. Jeg skvetter hver gang jeg er på butikken og handler inn til klubben. «Det var til klubben dette, vel?» «Skal jeg sette det på klubben? Janniche, var det ikke?» «Du må hilse å si at vi legger godt merke til hva som skjer i klubben om dagen, det begynner å bli en snakkis det nå», sa ei til Mannen en dag. I tillegg er jeg stadig å se på den eneste restauranten her ute- joda. De fleste vet hvem jeg er og jeg får mye ros.
De eneste som ikke roser meg, er de jeg jobber rævva av meg for og det er ungdommene. De er vanskelige å komme innpå, relasjonsbygging tar tid. De er lukket, de tester meg, de gir lite ved dørene. Her er det bare å stå i det og være tolmodig. Og det går- litt om senn. Jeg tåler godt å gjøre meg upopulær, jeg setter grenser når jeg må, men jeg ser også gjennom med fingrene på ting. Det er årevis siden Klubben har hatt så god oppslutning, siden det har vært så god struktur og engasjement. Samtidig så er det masse å ta tak i. Med 20% stilling, så går det litt for tregt for frk Effektiv.
Likevel så koser jeg meg glugg med disse rakkerne og gleder meg til hver eneste klubbkveld. Etter en kveld med mye drama (skulle ønske jeg var blekksprut akkurat da), sa den ene ungdommen:» Det ble ikke så koselig klubbkveld dette da…vi skal skrive til Flatanger kommune at de må gi deg dobbel lønn!» Disse kveldene er krevende, men det er disse kveldene som knytter bånd. De skaper tillit. Og som vi har fått fart på kjøkkentjenesten! De deler på å lage mat og som de ler…Som musikk i mine ører!
I morgen kveld er det siste kveld før høstferien og vi skal kose oss litt ekstra. Vi skal lage Taco og vi skal spille Dart 🌮🎯
Mannen hjelper meg mye i Klubben, jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten hans Handyman- skills. Det skal bli helt fantastisk å få pusset opp, det er så slitent, du aner ikke. Men ungdommene bryr seg ikke noe særlig. De har ett sted å være og det er det viktigste.
Lurer på hvordan man får lagt til bilder på denne bloggplattformen? Vel, jeg finner sikkert ut av det. Jeg er tross alt ny her.
I morgen er det altså klubbkveld også skal jeg jobbe på den lokale restauranten etterpå. Så drar vi til Trondheim. Da skal Mannen og jeg gå den årlige turen vår, jeg skal hilse på det nye barnebarnet mitt, vi skal være med venner og vi skal i bursdag til svoger.
Jeg har hatt ett svare strev med og fått logget meg på Blogg.no, men nå er jeg inne. Nå blir dere ikke kvitt meg. Varme tanker i natten til deg fra hun nye 🥰
Da har jeg flyttet til Flatanger og akkurat nå sitter jeg og venter på maling som tørker. Det har vært mye av det i det siste. Altså, maling. Mannen har hatt ei uke ferie og jeg vet ikke om han føler han har hatt så mye fri. Trøndersommeren er regnfull og det passer godt å jobbe hjemme, jeg er takknemlig for hver eneste gråværsdag.
Jeg jobber på en restaurant i sommer og det er litt lettere å jobbe der når det ikke er så godt vær, såpass ærlig må jeg bare være. Jeg trives veldig godt og det er sosialt, men fytti. Ti timers arbeidsdag på en godværsdag til vi rett og slett jobber til det ikke er mere å gjøre….knallhardt. Endeløse rekker av ølglass som aldri tar slutt og en like endeløs oppvask. Vi jobber vettet av oss for å holde tritt, for å ta etter. Kjøkkenet i 30 varmegrader- nei fytti! Tre dager i uka holder for meg. Både ansatte og gjester er kjempehyggelige- det veier opp. Jeg konkluderer likevel med at gråværet gir meg best balanse om dagen.
I tillegg har jeg hatt Corona og er fortsatt ikke frisk. Jeg ble skikkelig syk, overraskende dårlig. 39 i feber og smertene i leddene var intense. Det verste var likevel hodepinen som fulgte med, smertestillende gjorde ikke jobben. Nå, tre uker etterpå er jeg fortsatt tett. Hoster og nyser, vondt i halsen. Sjefen min på jobb i dag: «går det bra der bak? Husk- her er det nok du som er best på førstehjelp!» Jeg har til gode å føle meg i storform etter at jeg flyttet hit, men vi tar det i vårt tempo. Vi jobber strukturert og godt, Mannen og jeg. Han var ikke så entusiastisk til å begynne med. «Åååå….men det er så mange prosjekt. Jeg ser ingen ende!» Akkurat det har endret seg, nå har pipen fått en annen lyd, Han prater tom ganske energisk om hvordan han skal få til kjelleren. Der skal vi lage en liten frisørsalong til meg. Pr i dag ser den ikke ut, bare det å få tømt den, blir ett stort prosjekt i seg selv. Men nå har han det klart, nå vet han hvordan han skal gjøre det med både gulv og vegger. Tenk så koselig det hadde vært. Og bare gå ned trappa på sin egen bryllupsdag og bli stelt av gode venninner med ei flaske Prosecco og litt skravlings før dagen starter. Små drømmer jeg har, som er koselig å tenke på. Ikke noe jeg forventer egentlig, det koster penger og det tar tid. Men Mannen er med på laget nå, så til de grader, vi er ett bra team. For det første får han skikkelig mestringsfølelse og for det andre tror jeg han faktisk syns at det er verdt det og at det blir fint. Vi tok en tur til Trondheim og handlet sofa, salongbord og gulv.
Vi handlet pizza og besøkte Storebror, svigerdatter og Frøken Fryd. Lillebror kom også dit, det var så godt å se de igjen. Så koselig når lille snuppa tar telefonen min, gir tegn til at hun skal sitte på fanget og sier: »voffa!» Da skal vi se på filmer av hunder på TikTok. «Åh, hun husker!», tenkte jeg. Varm i hjertet. Storebror og familien har hatt det kjempefint på ferie, alle tre så godt ut og Lillebror har vært på to fine helgeturer og jobber og fester.
Storebror har vært litt høy i det siste og det er da han blir som mest fremmed. Da prater han til fremmede og er kjepphøy, ett aldri så lite overmot der, altså. «Bare tenk hvordan det hadde vært uten medisin,« sier jeg til meg selv. Han jobber i en bolig med autister nå og i dag har han hatt langvakt fra kl 10- 22. På chat i dag var utropstegnene borte, sliten nå. Men mener han bare er godsliten. For enn så rart det høres ut, så er han best når han er på vei ned. Det er bare det at det stopper ikke, han stopper ikke ‘på vei ned’. Så da ønsker man jo ikke at han skal havne der heller. Vanskelig. Dette er og blir vanskelig.
Da er Lillebror adskillig mer stabil. Trygg og rolig og på ett besøk hos mamma, en aldri så liten dupp.
Jeg savner denne karen veldig. Jeg håper han kommer på besøk snart. Da skal vi igjen ligge anføttes og kose oss med hver vår godteriskål, hvert vårt headset og tommelen opp når vi sjekker hvordan den andre har det. Han gir meg en sånn god ro, Lillebror.
Men tilbake til Flatanger. Her blir det altså så fint. Vi har lagt nytt gulv i kjellergangen.
Ny farge på veggen i gangen, nytt gulv og spotter i taket- vi ble så fornøyd.
Vi har laget en skrytevegg av våre fine:
Her mangler nå kun det minste bonusbarnet. Og lille Bolla i magen. På skeiva både rom og familiebilder nå- jaja!
Jeg undres meg stadig over dette:
Forlovelsesringen min styrer unna malingen hver eneste gang. Jeg søler overalt, men ikke på den. Ikke så mye som en dråpe.
Hva vi skal gjøre resten av sommeren? Vi har bestilt 12 kubikk med jord og skal bevege oss utendørs når været tillater det. I tillegg skal jeg bli frisk og da kan det hende vi unner oss en liten tur.’ Ny‘ båt har vi også. Vi får se, vi tar det litt dag for dag her nå, samtidig som vi jobber målrettet mot Den Store Dagen til neste sommer. #altblirbra
En post jeg la ut på FB på ett- årsdagen for Storebrors innleggelse. Når jeg våkner i morgen er det fire år siden. Dagen i dag har vært tung, jeg kjenner det så godt i kroppen. En ting er at hjernen min husker hver minste lille detalj på opptrinnet dagen før. Noe annet er hvor godt minnene sitter i kroppen, det gir store utslag. Både hode og kropp minnes turen til Festningen, adferden hans, angstanfallet, besvimelsen. Pikniken, bildene vi tok. Det at vi faktisk kjørte han hjem og etterlot han der. Drosjeturen han tok for å komme seg til meg på kvelden. Meldingene han sendte underveis. «Vent mamma, vent! Så skal vi gå inn i døden sammen» Rekke på rekke med hjertesmileys. Kollapsen i armene mine i det han kommer inn døra. Ambulansepersonale, hvordan han satt og trenerte å ta sovetabletter som ett siste forsøk for å unngå innleggelse. Hvordan de pratet han rundt til slutt, hvordan han likevel ikke fikk sove. Det at jeg måtte ligge sammen med han og hvordan han løftet på hodet, snudde seg og sa: «hvor skal du?» hver gang jeg prøvde å reise meg. Det at jeg innså at det ikke var mer jeg kunne gjøre for han i det vi står opp morgenen etter. Venting på legevakta og en lege som anbefalte oss å «se an» over helga. Innleggelsessamtalen, da var han faktisk ganske samlet. Joda, han visste både hva han het, hvor han var og samtykket til profesjonell bistand. Hvordan han «ja, okey! Hva skjer nå da?» til pleieren i det vi sier ha det.
3. juni har blitt en merkedag, men det er dagen før som er den verste og minnes. «Tenker du mye?», sa Mannen. «Nei, jeg gjenopplever. Det gjør så vondt.» «Vi forstod ikke helt hva som skjedde Janniche, fra han kom hjem til oss på kvelden, agerte vi og vi handlet riktig.»
Han trøster og støtter så godt han kan, det var så godt å ha han der den helga. Jeg henter mye styrke i at dette er en erfaring vi deler. Han sier at jeg takler det bedre og bedre. I kveld var vi på Nettverkssamling for kursholdere og jeg vasket hus. Jeg pleier å ligge rett ut. For jeg lover, disse dagene er ett lite helvete å komme seg gjennom. Mannen minner meg på det jeg glemmer, at jeg har lært meg å leve med det. Hvertfall i større og større grad.
Jeg lurer på hvordan storebror har det disse dagene? Lurer på om han i det hele tatt har datoen klar? «Husker du datoen?!» sa det eldste tantebarnet mitt under en samtale for ett par mnd siden. Hun hadde noen spørsmål om den tiden, for hun føler at de ble skjermet en del. «Jeg har fått med meg at du ikke greier å være på Festningen, hva var det egentlig som skjedde der oppe?» Herregudogjesus. Jeg hadde spurt henne om alt mulig den kvelden. Om fremtid, om alkohol, om russetid og gutter. Nå var det hennes tur, helt fair. Jeg prater bare aldri om denne dagen. I den grad jeg prater om det, så skriver jeg. «Så det var ikke bare det som skjedde der, det var hele dagen. Opptakten.»
Posten jeg la ut er egentlig godt skrevet, den inneholder kun en ’liten’ feil. #frisksomenfisk
Da er denne rare, vonde dagen over. I morgen skal jeg minne meg selv på at det var dagen han fikk hjelp, det var begynnelsen på veien tilbake. Der går han fortsatt og han er positiv, ser muligheter, er tolmodig, konsekvent med døgnrytme og medisiner. Papparollen kler han og frøken Fryd er veeldig glad i pappa’n sin. I september blir han far for andre gang, da kommer det ett lite sjarmtroll til. Bandet hans er oppe og går igjen og han gjør det beste ut av alle utfordringer. Stolt av storebror, stolt av hva vi alle har kommet oss gjennom så langt!
