Travle dager er gode dager, men i dag ble vel heftig. Det har skjedd mye i Flatanger i det siste. Det har vært ras, en seilbåt gikk på grunn. Tirsdag kveld kom SeaKing’n og hentet noen som var dårlig- hyttefolk visstnok. Samme kveld måtte politiet komme på Zanzibar da en person var helt krakilsk. Og i kveld, hjem fra klubben så vi ambulansen stå utafor ett bolighus. «Hva er det som skjer her ute for tida? », sa en ungdom. «Jeg vet!», sa jeg. «Savner jo nesten ikke Trondheim om dagen, føler meg som hjemme!»
I dag har tankene likevel gått i retning Bartebyen. Foreldrene mine har bryllupsdag. 49 år.
Så rart det må være. Å fortsette uten den andre når livet sånn som du kjenner det, er å være to. Å ha en å dele stort og smått med. Jeg ser for meg at det rareste må være og ikke lenger ha en å dele smått med. En ting er de store, dype samtalene. De har man ikke så mange av uansett. Men hverdagspraten, god morgen og god natt, småpraten gjennom dagen, avtaler som inngås, planer som legges, ett TV- program man ser sammen, den gode søndagsmiddagen man handler inn, planlegger og gleder seg til. For vår del,bålpannekos, en båttur med ett lite glass hvitt på Zanzibar. Tusen små ting, som gjør det hele så stort. Så hverdagslig, så vanlig, så kjedelig, så irriterende, men likevel så trygt og godt. Jeg ville ikke ha byttet ut Mannen om jeg hadde fått betalt, ikke engang de dagene jeg kunne ha solgt han for femti øre.
Vi vil aldri få over 40 år sammen, men med våre seks år har vi gjort mye som har ført oss tett sammen. Vi bor sammen, vi holder kurs sammen, vi jobber sammen. Vi er to, men vi har grodd sammen. Og det er det som skjer. Forhold gror og vokser seg bare sterkere. Så lenge det får tid. Så lenge det får næring.
Så rart det må være. Når en så langvarig relasjon tar slutt. Når ingenting lenger skal deles. Jeg har tenkt sånn på de begge i dag.
